Når kristne blir omtalt i media

Det er ikke kristenforfølgelse hver gang vi kristne blir omtalt negativt i media.

Mange kristne har et vanskelig forhold til sekulære medier. Dersom de omtaler oss kristne, er det som regel negativt. Det har skapt en engstelse for at hver gang journalister banker på, har de onde hensikter.

Serie: I serien Vårt lille land på TV2 fremstilles menigheten Sannhetens Ord på Slemmestad.

Min erfaring er delt.

Ja, som hovedregel er ikke media interessert i å fremstille kristne slik vi selv ønsker å bli fremstilt. Journalister flest er på den politiske venstresiden og kritiske til evangelisk kristendom. Det kan være lurt å ha i bakhodet, når media tar kontakt.

Samtidig har alle norske journalister samme etiske og faglige regelverk i ryggmargen. Dessuten har de fleste av dem yrkesstolthet. Det skal gjøres skikkelig arbeid. Det ligger et visst vern i det.

Men journalister er mennesker, og dessverre gir det større anseelse å henge kristne ut, enn å hedre dem.

Noen ganger kommer vi i media fordi vi har gjort noe som fortjener et kritisk lys. For tiden ruller dokumentarserien om Sannhetens Ord i Slemmestad, der en menighet som startet med gode hensikter, utviklet seg til å bli et usunt fellesskap, som har traumatisert mange mennesker. Det fortjener å bli eksponert. Det er frigjørende, helbredende og oppdragende. TV2 har gjort noe godt, med å fortelle den historien. Og de har gjort det ordentlig.

Andre ganger kommer vi under kritikk uten at vi har gjort noe annet enn å ha politisk ukorrekte meninger som strider mot tidsånden. Det er det dessverre mange eksempler på. Noen vil huske mediepresset mot prest Benjamin Anda, lærer og frikirkepastor Lars Martin Lillevold, skiutøver Andreas Håtveit eller den rituelle utskjellingen av hele kristen-Norges talsmann om kjønn og seksualitet, Øivind Benestad.

I sånne situasjoner er det et privilegium å komme under kritikk. I tråd med våre bibelske forbilder, lider vi da Kristi vanære. Apostlene var glade da de fikk oppleve det.

Men ikke all offentlig vanære er for Kristi skyld. Noen ganger er det for våre egne svik og svakheters skyld.

Det er et dårlig vitnesbyrd. Det berører våre søsken i troen. Vi bærer hverandres omdømme. Men viktigere enn det: Guds ord sier at vi er Guds ambassadører (2. Kor 5:20). Vi svikter ham.

Da trenger vi nåde og tilgivelse fra Gud og fra andre troende.

Altfor mange kristne er redde for medieomtale. Vi kan være frimodige i det offentlige rom. Samtidig må vi ikke være naive i møte med en moderne medievirkelighet. Det er nok av feller å gå i. Men i frykt for det, har vi blitt for tilbakelente.

Dem som burde søke offentlighet gjør det ofte ikke. Og dem som med fordel kunne dempet seg, søker det for mye.

Bibelen sier at for dem som ikke tror, er bibelen en «dårskap og et anstøt». Det er ikke rart om det blir reaksjoner når vi forkynner det. De reaksjonene er ikke noe å frykte.

Negativ medieomtale kan være så mangt. Og konsekvensene av det kan bli uoversiktlige. Men om vi praktiserer frimodighet, åpenhet og ydmykhet, tror jeg det vil gå godt.

Med Guds hjelp.