Statsminister mellom rett og galt

Statsminister Jonas Gahr Støre er en mester til å finne et sentrum mellom ytterpunkter. Det er en god ferdighet når man skal bevare politisk makt. Men noen ganger er mellomposisjonen umulig. Da må man ta stilling. De norske jødenes sak er en slik.

Statsminister Jonas Gahr Støre talte på markeringen av Krystallnatten i Oslo. Foto: Stortinget

Da SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen gikk ut og krevde boikott av Israel i 2005, da den rødgrønne regjeringen akkurat hadde sett dagens lys, måtte daværende utenriksminister Støre ut og rydde opp. Amerikanerne reagerte veldig sterkt, i følge Wikileaks.

Støre gikk da ut og sa at selv om SVs politikk er boikott av Israel – en politikk han ikke ville fordømme, er regjeringens offisielle politikk, ikke boikott av Israel. Krisen gikk over, takket være Støres politiske og retoriske mellomposisjon.

Men ikke før var det blåst over mellom Norge, Israel og USA, før Muhammedkarikaturene  dukket opp. Mellom rasende islamister som hater alt vi er og står for, og norske mediers grunnlovsfestede og hardt tilkjempede ytringsfrihet stod Støre. Han forsvarte ytringsfriheten som prinsipp og viste samtidig forståelse for sinte muslimer som ikke tålte våre ytringer og sendte den norske ambassaden i Syria opp i flammer. Han kastet Vebjørn Selbekk under bussen og fikk ham til å beklage for muhammedanernes sårede følelser. Igjen gikk krisen over, da Støre stilte seg i midten.

Senere var det Jonas Gahr Støre selv som satte seg i begivenhetenes sentrum. Han hadde pleid politiske samtaler med Hamas, denne gangen i strid med offisiell norsk politikk og deretter løyet om det da han ble konfrontert av TV2.

Den gang var det verre. Fra en retorisk mellomposisjon til å lyve til det norske folk er det et stykke – og det var trolig bare den parlamentariske situasjonen som reddet ham der.

Denne episoden var kanskje en øyeåpner for det norske folk, når det gjelder den senere statsministerens forhold til rett og galt, sant og usant. Vi er vant med at politikere bruker ordkløveri og snikk snakk for å tilsløre virkeligheten. Men Støre tok det lenger enn det vi har tradisjon for i Norge.

Når så antisemittismen blusser opp igjen i Norge som på 1930-tallet og den mektige Palestina-lobbyen kupper både 7. oktober-markeringen og Krystallnattmarkeringen og jøder lever i frykt settes statsministeren på nytt på prøve.

Antirasistisk senter kaller en av landets fremste jødiske stemmer, Ervin Kohn for ekstrem og deres nestleder sprer åpent antisemittiske konspirasjonsteorier av kjent merke. Jødene i Det mosaiske trossamfunn trekker seg fra Krystallnattmarkeringen og bønnfaller statsministeren om å ikke stille opp og legitimere antisemittiske organisasjoners kupping av markeringen av en blytung dag for jøder verden over.

Igjen finner Jonas Gahr Støre en mellomposisjon. Han sier ja til å stille opp hos jødehaterne, og holder samtidig en tale mot jødehatet.

Men denne gangen er mellomposisjonen ikke mulig å forsvare. For mellomposisjon mellom jøder og jødehatere er en moralsk umulighet. Det finnes bare ett sted å være for noe anstendig menneske – det er på jødenes side, mot dem som står dem etter livet.

Og hvis det er noen som burde vite det, er det en norsk statsminister som representerer en nasjon med en dyster historie og jødisk blod på samvittigheten.

Denne gangen handler det ikke om å finne et kompromiss eller en gylden middelvei. Det handler om noe så enkelt som rett og galt. Og der skal det ikke finne rom for kompromiss.