Når kristne blir omtalt i media

Det er ikke kristenforfølgelse hver gang vi kristne blir omtalt negativt i media.

Mange kristne har et vanskelig forhold til sekulære medier. Dersom de omtaler oss kristne, er det som regel negativt. Det har skapt en engstelse for at hver gang journalister banker på, har de onde hensikter.

Serie: I serien Vårt lille land på TV2 fremstilles menigheten Sannhetens Ord på Slemmestad.

Min erfaring er delt.

Ja, som hovedregel er ikke media interessert i å fremstille kristne slik vi selv ønsker å bli fremstilt. Journalister flest er på den politiske venstresiden og kritiske til evangelisk kristendom. Det kan være lurt å ha i bakhodet, når media tar kontakt.

Samtidig har alle norske journalister samme etiske og faglige regelverk i ryggmargen. Dessuten har de fleste av dem yrkesstolthet. Det skal gjøres skikkelig arbeid. Det ligger et visst vern i det.

Men journalister er mennesker, og dessverre gir det større anseelse å henge kristne ut, enn å hedre dem.

Noen ganger kommer vi i media fordi vi har gjort noe som fortjener et kritisk lys. For tiden ruller dokumentarserien om Sannhetens Ord i Slemmestad, der en menighet som startet med gode hensikter, utviklet seg til å bli et usunt fellesskap, som har traumatisert mange mennesker. Det fortjener å bli eksponert. Det er frigjørende, helbredende og oppdragende. TV2 har gjort noe godt, med å fortelle den historien. Og de har gjort det ordentlig.

Andre ganger kommer vi under kritikk uten at vi har gjort noe annet enn å ha politisk ukorrekte meninger som strider mot tidsånden. Det er det dessverre mange eksempler på. Noen vil huske mediepresset mot prest Benjamin Anda, lærer og frikirkepastor Lars Martin Lillevold, skiutøver Andreas Håtveit eller den rituelle utskjellingen av hele kristen-Norges talsmann om kjønn og seksualitet, Øivind Benestad.

I sånne situasjoner er det et privilegium å komme under kritikk. I tråd med våre bibelske forbilder, lider vi da Kristi vanære. Apostlene var glade da de fikk oppleve det.

Men ikke all offentlig vanære er for Kristi skyld. Noen ganger er det for våre egne svik og svakheters skyld.

Det er et dårlig vitnesbyrd. Det berører våre søsken i troen. Vi bærer hverandres omdømme. Men viktigere enn det: Guds ord sier at vi er Guds ambassadører (2. Kor 5:20). Vi svikter ham.

Da trenger vi nåde og tilgivelse fra Gud og fra andre troende.

Altfor mange kristne er redde for medieomtale. Vi kan være frimodige i det offentlige rom. Samtidig må vi ikke være naive i møte med en moderne medievirkelighet. Det er nok av feller å gå i. Men i frykt for det, har vi blitt for tilbakelente.

Dem som burde søke offentlighet gjør det ofte ikke. Og dem som med fordel kunne dempet seg, søker det for mye.

Bibelen sier at for dem som ikke tror, er bibelen en «dårskap og et anstøt». Det er ikke rart om det blir reaksjoner når vi forkynner det. De reaksjonene er ikke noe å frykte.

Negativ medieomtale kan være så mangt. Og konsekvensene av det kan bli uoversiktlige. Men om vi praktiserer frimodighet, åpenhet og ydmykhet, tror jeg det vil gå godt.

Med Guds hjelp.

Ingen grunn til panikk

USA har valgt en president som har store planer for de neste fire årene.  Fortvilte nordmenn ringer Kirkens SOS fordi de er bekymret for fremtiden. De har nok sett for mye på norske medier.

Det hvite hus. Foto: wikipedia

Det amerikanske valgresultatet kom mer overraskende på nordmenn enn amerikanere. Meningsmålingene har talt like mye for en seier til Trump som til Harris.

Norsk presse har skremt mange med hva som kan skje hvis republikanernes kandidat kommer til makten. Ettertiden vil trolig vise at de tok feil igjen, som i 2016.

Det er ganske utrolig at den kandidaten som bla avskrevet av alle etter de dramatiske TV-bildene fra kongressen 6. januar 2021, nå er tilbake, og som president. Mange tok feil, også undertegnede.

Det kommer til å merkes at USA får ny president. Hvordan, vet vi ikke sikkert. Kan NATO bli svekket? Kommer det til å bli tredje verdenskrig? Kommer renter og inflasjon til å stige i Norge og Europa? Det kommer trolig til å bli annerledes enn mange frykter. Og på noen områder kan det faktisk bli veldig bra.

Midtøsten er ett av dem. I den nyvalgte presidentens forrige periode ble inngått fredsavtaler mellom Abrahams barn. Iran var økonomisk utarmet og langt mindre i stand til å drive og støtte terror. Og Israel opplevde relativ fred og økonomisk vekst, og støtte fra Det hvite hus.

NATO ble faktisk styrket, ikke svekket,  da presidenten stilte krav om at europeiske NATO-land betaler sin andel regningen for forsvar.

Putin, Nord-Korea og Kina var også relativt rolige, selv om de alltid legger onde planer. De jobber konstant for å ramme sine fiender, de land som tror på frihet.

Innenrikspolitisk gikk det bra med dommerutvnevnelser, abort, ytringsfrihet og økonomi.

Er det sikkert at denne oppskriften vil virke igjen? Nei. Det er risiko for det motsatte. Men det er mer sannsynlig at det går bra, enn galt. Og de siste fire årene har så visst ikke vært enkle. Det er grunn til å være betinget optimist for det som ligger foran.

I dag kom nyheten om at Elise Stefanik blir USAs FN-ambassadør. Det er et godt tegn. Hun har vært en sterk forsvarer av Israel og en av USA fremste i kampen mot antisemittismen. Den kampen må kjempes internasjonalt, og hun vil utvilsomt sette dette på dagsorden i FN-systemet.

Verden er blitt et farlig sted. Vi som har levd mellom 1990 og 2020 har blitt godt vant. Det har vært en sjeldent fredelig periode i verdenshistorien, i hvert fall hva gjelder Europa. Med Russlands krig mot Ukraina har farene kommet nærmere oss i Norge, enn på flere tiår.

Men pogromen i Amsterdam forrige uke, vitner om at den største trusselen mot våre verdier og vår trygghet, kommer innenfra, vel så mye som fra andre land.

De som ringer Kirkens SOS i disse dager, er kanskje inne på én ting. Gud hører bønner om fred og trygghet fra farer. Det er bedre å sette sin lit til ham, enn til politikere, uansett parti og farge.

Viktig valg i USA, for Norge

Det amerikanske valget er viktig for Norge. Om få timer stenger valglokalene i USA, og det står mellom to veldig forskjellige kandidater.

To kandidater: Kamala Harris og Donald Trump. Foto: NTB

80 millioner amerikanere går til valgurnene i dag. Rekordmange har allerede gjort det. Aldri før har så mange forhåndsstemt.

Det gjør at man kan gjøre seg håp om å få rede på valgresultatet tidligere enn det som har vært normalt. De siste valgene har stort sett vært rundt klokken 23 på østkysten, altså rundt klokken 05:00 norsk tid hjemme, med noen veldig store unntak.

Ett av dem, er fra Florida i år 2000, der Al Gore og George W. Bush kjempet mot hverandre i et veldig jevnt valg, og der det måtte telles om. Resultatet ble ikke klart før i desember. Noe sånt kan skje igjen, målingene er skrekkelig jevne.

I de to siste valgene har meningsmålingsinstituttene ikke klart å fange opp Donald Trumps popularitet nok på målingene. Selv om han tapte det siste valget, så var det likevel tilfelle.

Trumps valgresultater var bedre enn målingene i begge de to valgene. Skulle det skje igjen, at meningsmålingsinstituttene ikke har klart å lære velgeradferd i løpet av de fire siste årene, ligger det an til en stor Trump-seier i kveld.

Men det er det ingen som tør å satse på, fordi at det har vært så utrolig jevnt, og fordi at de siste valgene har vist at det er hemmeligheter skjult i tallmateriale som har vært vanskelig å vite om på forhånd. Ellers er jo dette valget en stor demonstrasjon  av USAs forskjellighet. Landet er politisk delt når det gjelder kjønn, rase, geografi, og religion. 6 av 10 kvinner stemmer på demokratene. 6 av 10 menn stemmer på republikanerne. De sorte stemmer mer på demokraterne enn de hvite, og vice versa.

Kandidatene kjemper også om de andre minoritetsstemmene. Det kjempes om latinoene, de kjemper om jødenes stemmer i vippestaten Pennsylvania og om muslimene i Michigan.

Geografi er også viktig. Noen delstater stemmer alltid på demokratene, andre stemmer alltid republikansk.

I år igjen er det syv vippestater som er i fokus. De tre viktigste er Michigan, Wisconsin og Pennsylvania.

Pennsylvania regnes som den aller viktigste. Kandidatene fløy på kryss og tvers og hadde tre valgmøter hver i Pennsylvania i går for å vinne de siste velgene.

Dette valget er viktig for Norge. Det er lederen av den frie verden, som vi er en del av, som skal velges.

Målingene er svært jevne. Det vil høyst sannsynlig bli store oppdagelser når vi får velgernes dom. Er Trump undervurdert? Er Harris undervurdert? Eller er det så jevnt som målingene sier?

Svaret har vi om noen timer.