Amerikanske avsporinger

Vi som tror, følger med rette med i alt det spennende og tidvis dramatiske som skjer rundt oss. Når vi gjør det, må vi være varsomme så vi ikke graver oss ned i unyttige diskusjoner.

Splittelse: Mange kristne mener sterkt om amerikansk politikk. Det må ikke bli splittelse av slikt, skriver Bjarte Ystebø.

Nordmenn er svært interessert i amerikansk politikk. Det gjelder også kristenfolket. En av grunnene, er at kristne hjertesaker er sentrale i amerikansk politikk. Og amerikanerne befinner seg i en kulturkrig som det er vanskelig å være likegyldig til.

Denne kulturkrigen er én av grunnene til at amerikansk politikk er så polariserende også i Norge. Nordmenn flest har sterke meninger om republikanere og demokrater blant annet på grunn av at republikanere er kristen-konservative og demokratene sekulær-liberale.  

Derfor er det skuffende å se hvor lett mange norske kristne, som deler syn på kristne hjertesaker, så lett tar parti med demokratene. For republikanerne står på samme side som oss, i spørsmål om abort, Israel, kjønn, tros- og ytringsfrihet og har et positivt forhold til kirker og troens plass i offentligheten.

Det betyr ikke at det ikke er både kulturelle og ideologiske forskjeller mellom norske kristne og amerikanske kristne republikanere. Og det er heller ikke rart at noen foretrekker demokratene. Særlig ikke når så mye vekt legges på presidentens person, og så lite på politikk.  

Men mange kunne gjøre vel i å stille seg to spørsmål. «Hvorfor støtter 8 av 10 hvite evangelisk kristne, republikanske kandidater?» Og «Hva ville jeg stemt, dersom jeg var amerikaner?»

Når det er sagt, synes jeg vi altfor lett lar dette bli et polariserende spørsmål her til lands. Vi lar oss jo sjelden rive med av innenrikspolitiske debatter i Danmark, Sverige eller Storbritannia, som ligger mye nærmere oss, og som vi har mye med å gjøre.

På tross av at amerikansk innenrikspolitikk er interessant og viktig, gjør vi vel i å ikke la dette bli noe som splitter oss som tror. Hvorfor skal du og jeg bli uvenner over forskjellig syn på noe som skjer innenfor grensene i USA?

Da er det langt mer interessant å snakke om de sidene av amerikansk politikk som har mer å si for oss i Norge, nemlig det som skjer internasjonalt. Og der ligger spørsmål om Midtøsten, Ukraina, Grønland og NATO mye nærmere oss, enn for eksempel måten Trump og Elon Musk kutter i amerikansk offentlig sektor.

Og her bør det være mulig å snakke reflektert og lavmælt om hva som er bra for Norge, Israel og verden, uten at det skal bli splittelse og partier.

Selv er jeg svært interessert i og engasjert av amerikansk politikk. Det har vært et livslangt studium, som jeg fortsatt tar del i daglig. Og jeg har meninger om det som skjer i USA, og sympatiserer med mine mange kristne venner der.

Men jeg legger vekt på å ikke la det bli et stridsspørsmål overfor mennesker jeg møter på min vei.

Vi kan ikke påvirke amerikanske valg. Våre synspunkter på amerikansk innenrikspolitikk hjelper oss ikke i hjemlig politikk. De styrker ikke fedrelandet, og de fremmer heller ikke evangeliet, som er vårt aller viktigste oppdrag.

Paulus skriver følgende i sitt 2. brev til Timoteus: Vis fra deg de tåpelige og uforstandige stridsspørsmålene! For du vet at de føder strid. Men en Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle, i stand til å lære andre, villig til å tåle ondt.

Det finnes viktige samtaler vi skal være en del av, fordi Guds ord sier at menigheten er sannhetens støtte og grunnvoll. Så finnes det noen diskusjoner der vi som tror, ikke skal la oss rive med på en måte som skaper strid.

Religionsdialog ut fra svakhet

Den beste måten å ødelegge et politisk parti, er innenfra, heter det. Det samme kan vel sies om menigheter.

Det er mange måter å gjøre det på. En av dem, er når vi bryter det første budet, «Du skal ikke ha andre guder enn meg».

Synkretisme: Religionsblanding, eller synkretisme, er et postmoderne fenomen. I en tid der alt har vært relativt, står kristen lære for fall. Men tidene forandrer seg nå. Illustrasjonsfoto: iStock

Det postmoderne samfunn, som vi har levd i de siste tiårene, kjennetegnes av relativisering. Når alt er relativt, er ingenting absolutt. Sant og usant finnes ikke, bare forskjellige perspektiv.

Denne strømningen har slått inn i kirkene. Og hver uke kan vi lese eller høre om nye uttrykk for at 2000 år gamle kristne sannheter, blir relativisert, - ikke av muslimer, ateister eller journalister, men av den kristne kirkes egne ledere.

En av dem som med glede henter impulser fra andre religioner, er Oslos nye biskop. Hun har lenge drevet med yoga i gudstjenester i Fagerborg kirke. Hun har tidligere gitt ut en bok om tro på tvers, sammen med en muslimsk forfatter. Hun hadde dessuten med en imam som lystenner i sin vigslingsgudstjeneste.

Det er fint med interreligiøs dialog. Vi trenger alle å møte mennesker som tror noe annet, med nysgjerrighet og vennlighet. Vi driver blant annet med det, i vårt program, Vi møtes på tvers. Når vi gjør det, er det for å finne ut hva vi har av felles verdier, men like mye for å klargjøre hvor våre veier skilles.

I postmoderne religionsdialog er det motsatt. Det ender som regel i religionsblanding. I stedet for å avklare motsetninger respektfullt, jakter man på en felles gud, og en vei utenom korset og bekjennelsen.

Yoga-gudstjenester, er i en egen kategori. Det er å blande hinduisme med kristen tro og etter mitt syn et klart brudd på de første budet – «Du skal ikke ha andre Guder enn meg». Det er ikke uskyldig gymnastikk – det er religionsblanding og uforenlig med evangelisk kristendom.

Det er tidstypisk at dette fenomenet har pågått i hovedsak de siste 20 årene, i moderne tid. For vi har levd i postmodernismen – der alt er relativt. Men tidene er i ferd med å forandre seg.

Den unge generasjonen vil ikke ha utvannet kristendom. De vil ha noe som er sant, ekte og radikalt. De vil leve for noe som er verd å dø for, ikke noe som kan forhandles bort i interreligiøs dialog, der det ene kan være like bra som det andre.

Den riktige måten å møte muslimer, hinduer, buddhister og ateister er med sannheten om evangeliet. Det som sier at Jesus Kristus er Guds egen sønn. At han er veien, sannheten og livet og at ingen kommer til Faderen uten gjennom ham.

Og min erfaring er, at når vi gjør det, skaper det respekt og aktelse for evangeliet.

Når vi står opp for vår overbevisning, blir det attraktivt å være en kristen.

Religionsdialog som springer ut av svakhet, forringer det kristne budskapet. Men når vi kan møte annerledes troende med trygghet og tydelighet, forkynner vi evangeliet med hele oss.

«For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror».

Tostatsløsningen er død, og kan ikke vekkes opp

Det er ganske utrolig å høre våre politikere snakke om en tostatsløsning på Midtøsten-konflikten. Tostatsløsningen er død, og det vet alle som er involvert i konflikten.

INGEN TROR PÅ TO STATER: Til forskjell fra noen av sine forgjengere, tror ikke statsminister Benjamin Netanyahu på en tostatsløsning. 7. oktober var kanskje den endelige spikeren i kisten for den idéen. Foto: NTB

7. oktober 2023 forblir et vendepunkt i Midtøsten. Virkeligheten blir aldri den samme. Angrepet har tilført ny dynamikk, men gamle tankemønstre er vanskelig å endre. 

Det internasjonale samfunnet har hatt samme tilnærming til konflikten mellom Israel og palestina-araberne i flere tiår: Gi araberne mest mulig penger, og la de få sin egen stat.

Denne metoden har spilt fallitt. Pengene har blitt misbrukt, og terrororganisasjonen befolkningen på Gaza selv valgte, Hamas, gikk til krig mot Israel. Det er opplagt for alle som vil se på dette med åpne øyne, at en opprettelse av en palestinsk stat vil være et hodeløst prosjekt, farlig for Israel og dømt til å bli et mareritt for dem som skal bo i denne staten.

Norske politikere fra alle partier holder fast på denne politikken, på tross av de åpenbare fakta. Det er tragikomisk å høre dem snakke om en tostatsløsning, når du knapt kan finne en jøde eller araber som tror på det.

Israel har vært delt i dette spørsmålet i flere tiår. Men situasjonen har endret seg. På Camp David i 2000 tilbød Israels statsminister Ehud Barak en slik stat til Yassir Arafat.

I 2008 fikk palestina-araberne et nytt generøst tilbud, den gang fra statsminister Ehud Olmert. I begge tilfeller fikk Israels statsminister sterk kritikk for å gå lenger enn velgerne ønsket. Men i begge tilfeller takket den palestina-arabiske siden nei.

I dag er det ingen statsministerkandidat i Israel som ville funnet på noe lignende. Hamas er en ren terrororganisasjon. Fatah, som vestlige politikere har forsøkt å fremstille som moderate, er gjennomkorrupte, og støtter terror både i ord og handling. Israel har ingen fredspartner på palestina-arabisk side.

Befolkningen i Israel har beveget seg, etter vonde møter med virkeligheten de siste 20 årene – og tanken om en tostatsløsning er i dag 100% død.

Det skyldes like mye utviklingen på arabisk side. For om det er liten tro på to fredelige stater side om side i Israel, skal du lete lenge før du finner noen på palestina-arabisk side som vil si ja til at Israel skal få leve som en jødisk stat innenfor trygge og forsvarbare grenser.

Realiteten er at selv om det nok finnes sivile palestinske arabere som ønsker seg et fredelig liv for seg og sin familie, og er villige til å holde fred med Israel, er ideologien som sier at Israel skal fjernes, dominerende.

Og alt snakk fra arabisk side om opprettelsen av en stat, må forstås som et steg på veien mot ødeleggelsen av Israel. Og det vil ikke Israel finne seg i. I valget mellom å bli klappet på ryggen av vestlige politikere som ikke følger med, eller sikre sin egen overlevelse som stat, velger Israel det siste.

President Trump har lansert en helt ny idé som bare han kunne kommet opp med: Han vil flytte hele befolkningen ut av Gaza, inn til Egypt, og gjenskape Gaza som et fredelig sted.

Det reiser noen opplagte spørsmål, blant annet hva gjelder folkerett. Men han tenker utenfor boksen, og det er interessant. Og det kan være en mulighet for neste generasjons barn på Gaza til å vokse opp på et fredelig sted, uten Hamas.

Dem som fortsatt argumenterer for en palestina-arabisk stat, har et større forklaringsproblem enn Trump. For deres forslag har en dårlig historie og ingen fremtid.

Det kan være europeiske politikere blir de siste som får dette med seg, men i Midtøsten er tostatsløsningen død.

Det er gode nyheter, for den løsningen hadde blitt en katastrofe. Det var araberne som sa nei til den, og det skal vi alle være glade for i dag.