Kristne som ikke bøyer av

Ingrid Olina Hovland dominerte overskriftene i alle medier forrige uke. Samtalen om sannheten i evangeliet går aldri ut på dato – og er alltid et anstøt.

KrFU-leder Ingrid Olina Hovland. Foto: KrFU

I en radiodebatt jeg deltok i med Audun Lysbakken for ca. 20 år siden, avsluttet han debatten med å slå fast at heldigvis er Ystebø og hans likesinnede en utdøende minoritet.

Da jeg inviterte Audun Lysbakken til programmet Vi møtes på tvers i fjor, minnet jeg ham om debatten og spurte om han fortsatt er like sikker på at konservative kristne ikke kan gjøre et comeback. Nei, han var ikke det.

Og her er vi altså. KrF har snudd nedturen. Hele Norge diskuterer abort. Det koker på de kristne bibelskolene. Og lysene tennes igjen på fredag og lørdag kveld på bedehusene.  

Ingrid Olina Hovland sin tydelige refleksjon om det ufødte barnets verdi, satte sinnene i kok blant feminister av begge kjønn. Til og med islam har et bedre kvinnesyn enn KrFU, mente en VG-kommentator.

Over 40 000 krevde Ingrid Olina sin avgang i en spontan underskriftsaksjon. Fordømmelsene fra politikere, aviskommentatorer og samfunnstopper er den mest omfattende siden Utøya, mot denne sterke unge kvinnen på 20 år som våget å snakke om rett og galt, med utgangspunktet i at et barn har menneskeverd fra unnfangelse.

Dette var lenge også KrFUs politikk. Det såkalte liv-mot-liv-prinsippet. Bare ved fare for mors liv, kunne en abort forsvares. Det er lenge siden dette var politikken, men logikken følger av det kristne menneskesynet. Det har Ingrid Olina Hovland forstått, og derfor sier hun det hun mener om hva man bør gjøre, også om omstendighetene rundt en graviditet er forferdelige. Og hun gjør det med en styrke vi ikke har sett på lenge.

I Finland går saken til den finske politikeren Päivi Räsänen for Høyrestett. Hun har snakket sant om Guds ord om familie, ekteskap og seksualitet. Det vekket interessen til en aktivist ved statsadvokatembetet, og resultatet ble en seks år lang rettsprosess, som kunne være egnet til å knekke noen hver. Men ikke Päivi.

Med trusselen om fengsel hengende over seg, har hun stått imot dette misbruket av domstolene. Hun har smilt og gått med hevet hode i alle tre rettssaler, og sagt til hele verden at Guds ord er sant, uansett hva mennesker måtte mene.

Ingrid Olina Hovland og Päivi Räsänen to kvinner i hver sin generasjon, i hvert sitt nordiske land, i samme kamp om sannhet, samme uke.

Og begge møtte mobben med styrke. Enten det var kommentariatet og pressen som ville stigmatisere Ingrid Olina ut av det offentlige ordskifte, eller det var finsk påtalemyndighet som ville sende en tidligere innenriksminister i fangehullet, var svaret det samme. Jeg står for det jeg tror på – og jeg kommer ikke til å bøye av.

Det må være en sjokkartet opplevelse i begge land, for den intolerante venstresiden å bli møtt av den type styrke – en styrke de ikke har møtt fra kristne – eller fra kristendemokrater på lenge.

De to er symboler på en ny tid, der kristne reiser seg mot ensrettingen, og snakker sant i en tid som lenge har foretrukket løgn.

Og det blir ikke mindre av det. Det blir mer.

Fra journalist til aktivist

Fredrik Græsvik var utenriksjournalist i TV2 i 30 år. Da han sluttet i 2024, slapp han løs sitt sinne mot Israel. Det endte med at han ble anmeldt for antisemittiske ytringer, tidligere denne måneden.

Fredrik Græsvik. Foto: TV12 Nyhetene

Græsvik er kanskje et ekstremt tilfelle, men han er ikke alene.

For de mange som forstår Israels side av konflikten med alle dem som står dem etter livet i Midtøsten, har det vært fortvilende å lytte til journalisten Græsvik, den tid han var reporter på norsk TV. Og hans anti-israelske slagside var mer og mer påfallende de siste årene.

I et foredrag i Samfundet i Trondheim, sa han at han ikke så det som en oppgave å være objektiv, og forklarte hvordan han tar utgangspunkt i ofrene for krigføringen, når han forteller sin historie, og hvordan han teller døde på hver side.

Det er en banal måte å dekke Midtøsten-konflikten på. Den er mer kompleks enn som så. Det ene er palestina-arabernes etter hvert velkjente strategi med å bruke sine egne som levende skjold og å prøve å drive opp antall døde i egen befolkning, for å vinne PR-kampen mot Israel.

Græsvik er en eksponent for dem som ser konflikten gjennom den prismen. Da er det lett å glemme det evige jødehatet, og den evige drømmen i Arabia om å kaste jødene på havet. Det er dette Israel forsvarer seg mot, og vi fikk et lite glimt inn i det, den 7. oktober.

Men Græsvik er ikke alene. NRKs journalister i Midtøsten står i samme lite ærerike tradisjon. De fremste blant disse er Odd Karsten Tveit, Lars-Sigurd Sunnanå, Sidsel Wold og Yama Wolasmal. De har hatt viktige roller og vært sentrale i å fortelle historien om konflikten og etablere den i det norske folks bevissthet.

Resultatet er at Norge er ett av de mest anti-israelske landene i Vesten. Politikerne, som er en refleksjon av kulturen, slipper unna med anti-israelsk og til dels antisemittisk politikk, fordi det norske folk er overbevist om at palestina-araberne er ofrene, Israel er overgriperne – og at det er noe grunnleggende ondt ved den israelske politikken.

Og 7. oktober endret ikke dette, dessverre. Israels traume – og behovet for å beskytte seg mot det igjen, ble fort glemt. Israel ble igjen overgriper, i NRK-journalistenes historiefortelling.

Hvordan kan den norske TV-journalistikken være så ytterliggående og ensidig? Svaret får vi når journalistene ikke lenger slipper å stå til ansvar for sitt arbeid. Da slippes vreden mot Israel løs.

Græsvik er ikke lenger ansatt i TV2. Nå har han kastet alle hemninger, og er anmeldt for antisemittisme.

Odd Karsten Tveit, det samme. Etter at han sluttet i NRK har han blitt enda mer ytterliggående. I 2023 ga han ut boken «Israels ran – vårt svik». Der går han tilbake til 1948 og tar et oppgjør med hele ideen om et jødisk hjemland – sionismen. Et klokkerent forsøk på delegitmering av staten Israel.

Men ikke bare Græsvik og Tveit. Tidligere i år fikk vi se andre tidligere NRK-journalister tone flagg, da de krevde at NRK skulle boikotte israelsk deltakelse i Melodi Grand Prix. Blant underskriverne på kravet var Christian Borch, Annette Groth, Erling Borgen, Joar Hoel Larsen og Ole Torp – alle i sin tid profilerte utenriksjournalister i NRK.

Jeg har ingen tillit til NRK og TV2 når det gjelder Midtøsten-journalistikken. Jeg blir ikke det minste overrasket når journalister går over til å være aktivister i det de slutter i faget. Og jeg mener det er et redaktørproblem, og at norsk TV er en versting.

Vi lever heldigvis i en tid der det finnes alternative medier, og der informasjon er tilgjengelig utenfor de store mediehusene. Det innebærer noen utfordringer, for oss som fortsatt tror på viktigheten av en redaktørstyrt journalistikk. Men i tilfellet Midtøsten er det et stort gode – for du kan ikke stole på norske aktivist-journalister verken før eller etter at de går av med pensjon.

Antisemittismen er farlig for Norge

Vi har et problem. I Norge – i vårt eget fredelige land, finnes det mennesker som er fulle av hat mot jøder.

Illustrasjonsfoto: iStock

Antisemittismens historie i Norge skal jeg ikke gjenfortelle – den er velkjent. Vi har aldri blitt kvitt den.

Sammen med dette, har vi en muslimsk befolkning i Norge der noen dessverre er bærere av en brennende og utilslørt antisemittisme. Til sammen er dette en giftig blanding!

Og under krigen på Gaza, hadde disse kreftene gode vekst- og spredningsvilkår i Norge.

Bilder fra Gaza og reporterer som formidlet – ikke fakta – men følelser, var egnet til å røre opp i alt dette grumset og skape et irrasjonelt sinne mot Israel og mot jøder.

Å være en som prøver å forstå Israel, formidle en balansert fortelling og advare mot antisemittismen er et privilegium – men det er veldig vanskelig!

For det er ikke lett å stå seg mot en massiv ensidighet og en massesuggesjon som skaper en uhyggelig misstemning mot Israel og jøder – for ja, det er begge deler.

Israelhatet og jødehatet går hånd i hånd.

Resultatet er et land som både politisk og praktisk er et av Europas mest fiendtlige mot Israel – og at vår lille jødiske minoritet på mellom 1500 og 1600 personer, føler seg stadig mer presset og truet i sitt eget land.

For to uker siden var jeg i Israel. Da slo det meg. Du verden så langt unna og så uviktig den norske samtalen om Israel oppleves her nede. Det betyr rett og slett lite og ingenting for realitetene i Israel og i området rundt, hva norske politikere sier og mener.

Men det betyr mye for Norge.

For hvilket samfunn vil vi ha, her hjemme? Et samfunn der antijødiske og anti-israelske holdninger og sinne får spre seg uhindret, er et samfunn som ikke setter vern om frihet, demokrati, sannhet og menneskeverd.

Hvis vi ikke kan stå imot antisemittismen, hvordan skal vi stå imot andre destruktive tankegods og åndskrefter som forringer menneskers verdi og godtar ondsinnede konspirasjoner som går ut over sårbare minoriteter.

Antisemittismen i Norge er ikke farlig for Israel – den kan være farlig for jøder i Norge, men den er aller mest farlig for Norge selv.

Etter at Palestinakomiteen hadde drevet et råkjør mot Israel i to år ble det fred.

Israel strakk seg ufattelig langt, blant annet ved å frigi 2000 dømte terrorister – de fleste av dem slike som vil begynne å legge onde planer mot Israel med én gang.

Men Palestinakommiteen endret verken retorikk eller tone. På vei til landskampen mellom Norge og Israel raste de mot Israel og ropte sitt kjente slagord  - From the river to the sea, Palestine shall be free – et slagord for folkemord mot den israelske befolkningen. Men Israel hadde jo nettopp inngått en fredsavtale med Hamas. Hvor er logikken? 22 demonstranter ble dessuten arrestert – for en voldelig protest dagen etter at Israel hadde inngått fred.

Palestinakommiteen og anti-Israel-bevegelsen, hva du nå enn vil kalle den – avslører seg selv. Det har aldri handlet om Gaza. Det har aldri handlet om Palestina. Det handler om den gamle muslimsk-arabiske drømmen om å kaste jødene på havet – og den drømmen lever, også når Israel har fred med sine naboer.

Det som er ille, er at Norge, både med våre politikere og journalister – ikke har verdiforankring nok til å avsløre dette – men i stedet stiller opp med en dannet applaus, når jødehaterne raser i våre gater.

Norge har et problem. Det er politisk, det er ideologisk – og det er åndelig. For dette er en åndelig kamp også – det er min bestemte påstand.

Derfor må antisemittismen, brutaliseringen og voldsideologien også møtes med åndelige våpen. Og de våpnene har vi, hver og en – vi kan be for Norge – for vekkelse og for åndelig gjennombrudd. Det er bare Jesus som kan redde Norge fra seg selv.

Men han kan, og han vil.