Antisemittismen er farlig for Norge

Vi har et problem. I Norge – i vårt eget fredelige land, finnes det mennesker som er fulle av hat mot jøder.

Illustrasjonsfoto: iStock

Antisemittismens historie i Norge skal jeg ikke gjenfortelle – den er velkjent. Vi har aldri blitt kvitt den.

Sammen med dette, har vi en muslimsk befolkning i Norge der noen dessverre er bærere av en brennende og utilslørt antisemittisme. Til sammen er dette en giftig blanding!

Og under krigen på Gaza, hadde disse kreftene gode vekst- og spredningsvilkår i Norge.

Bilder fra Gaza og reporterer som formidlet – ikke fakta – men følelser, var egnet til å røre opp i alt dette grumset og skape et irrasjonelt sinne mot Israel og mot jøder.

Å være en som prøver å forstå Israel, formidle en balansert fortelling og advare mot antisemittismen er et privilegium – men det er veldig vanskelig!

For det er ikke lett å stå seg mot en massiv ensidighet og en massesuggesjon som skaper en uhyggelig misstemning mot Israel og jøder – for ja, det er begge deler.

Israelhatet og jødehatet går hånd i hånd.

Resultatet er et land som både politisk og praktisk er et av Europas mest fiendtlige mot Israel – og at vår lille jødiske minoritet på mellom 1500 og 1600 personer, føler seg stadig mer presset og truet i sitt eget land.

For to uker siden var jeg i Israel. Da slo det meg. Du verden så langt unna og så uviktig den norske samtalen om Israel oppleves her nede. Det betyr rett og slett lite og ingenting for realitetene i Israel og i området rundt, hva norske politikere sier og mener.

Men det betyr mye for Norge.

For hvilket samfunn vil vi ha, her hjemme? Et samfunn der antijødiske og anti-israelske holdninger og sinne får spre seg uhindret, er et samfunn som ikke setter vern om frihet, demokrati, sannhet og menneskeverd.

Hvis vi ikke kan stå imot antisemittismen, hvordan skal vi stå imot andre destruktive tankegods og åndskrefter som forringer menneskers verdi og godtar ondsinnede konspirasjoner som går ut over sårbare minoriteter.

Antisemittismen i Norge er ikke farlig for Israel – den kan være farlig for jøder i Norge, men den er aller mest farlig for Norge selv.

Etter at Palestinakomiteen hadde drevet et råkjør mot Israel i to år ble det fred.

Israel strakk seg ufattelig langt, blant annet ved å frigi 2000 dømte terrorister – de fleste av dem slike som vil begynne å legge onde planer mot Israel med én gang.

Men Palestinakommiteen endret verken retorikk eller tone. På vei til landskampen mellom Norge og Israel raste de mot Israel og ropte sitt kjente slagord  - From the river to the sea, Palestine shall be free – et slagord for folkemord mot den israelske befolkningen. Men Israel hadde jo nettopp inngått en fredsavtale med Hamas. Hvor er logikken? 22 demonstranter ble dessuten arrestert – for en voldelig protest dagen etter at Israel hadde inngått fred.

Palestinakommiteen og anti-Israel-bevegelsen, hva du nå enn vil kalle den – avslører seg selv. Det har aldri handlet om Gaza. Det har aldri handlet om Palestina. Det handler om den gamle muslimsk-arabiske drømmen om å kaste jødene på havet – og den drømmen lever, også når Israel har fred med sine naboer.

Det som er ille, er at Norge, både med våre politikere og journalister – ikke har verdiforankring nok til å avsløre dette – men i stedet stiller opp med en dannet applaus, når jødehaterne raser i våre gater.

Norge har et problem. Det er politisk, det er ideologisk – og det er åndelig. For dette er en åndelig kamp også – det er min bestemte påstand.

Derfor må antisemittismen, brutaliseringen og voldsideologien også møtes med åndelige våpen. Og de våpnene har vi, hver og en – vi kan be for Norge – for vekkelse og for åndelig gjennombrudd. Det er bare Jesus som kan redde Norge fra seg selv.

Men han kan, og han vil.

En ny dag i Midtøsten

Da vi kom til Israel for å feire Løvhyttefesten i 2023, kom vi til et Israel med fred. To uker senere forlot vi et land i krig. Da vi kom tilbake for å feire Løvhyttefesten i 2025 kom vi til et land i krig. Knappe to uker senere forlot vi et Israel med fred.

Venner: Donald Trump og Benyamin Netanyahu var sammen i Israel mandag, da Netanyahu ga Trump en fredsdue i gull. Foto: GPO

Det som har skjedd i denne toårsperioden, er skjellsettende og har forandret Midtøsten fundamentalt. Og mye mer enn noen trodde var mulig.

På Gaza er lidelsene store, mange har mistet sine liv, sine hjem og sitt arbeid, både uskyldige og medskyldige.

Israel har betalt en høy pris. Først tapet av mange av nasjonens barn, deretter terroren med gisler i tunnelene og raketter fra mange kanter. Israel er en traumatisert nasjon.

Men hvis vi for et øyeblikk legger de omkostningene til side, er Israels situasjon i Midtøsten styrket på en måte det var umulig å forutse. Ut av traumet, kommer en ny situasjon i regionen der truslene mot Israel er borte eller redusert formidabelt.

Hamas, som har terrorisert Israel i 20 år er nedkjempet, og fratatt makten på Gaza. Selv om de ganske sikkert vil prøve å bygge seg opp igjen, er situasjonen helt ny for Israel. Dessuten står Israel inne på Gaza og har kontrollen på over halvparten av området, inntil Hamas oppfyller sine forpliktelser.

Hezbollah i Libanon, som var en større trussel enn Hamas, er nedkjempet og nasjonale myndigheter er nå posisjonert for å bekjempe denne terrororganisasjonen i fortsettelsen, slik at den ikke kan få fotfeste igjen.

Og viktigst av alt, trusselen fra Iran er nøytralisert. Frem til 7. oktober var det dette som var Israels store hodepine. Trusselen om atomraketter fra Iran kunne utslettet Israel mer eller mindre. Det var på det rene at Benjamin Netanyahu måtte ta grep.

Men ingen kunne vel forutse hvor raskt og lett det var for Israel, å sette sin erkefiende tilbake 15-20 år. 12 dager, og så var Iran ikke lenger en atomtrussel.

Iran har vært hovedarkitekt og økonomisk garantist for terrorismen mot Israel, gjennom Hamas, Hezbollah, Houthiene og diverse andre mindre grupper. Hele denne ondskapens akse ligger nede med brukket rygg. Hvem skulle trodd at det var mulig, med så lave tapstall på israelsk side?

Israel har vunnet krigen. Nå begynner kampen om freden.

Og der er kanskje det største miraklet av dem alle. Den alliansen president Trump har bygget av muslimske nasjoner med varierende grad av fiendskap mot Israel, er svært overraskende. Det gjør at det faktisk går an å se for seg en relativ fred i Midtøsten, der Israel og deres arabiske naboland lever i harmoni med hverandre.

Det ligger til rette for Abrahamsavtalene 2.0, og denne gangen kan de inkludere både Syria, Libanon og Qatar.

Det er mange måter å kvitte seg med sine fiender. Den beste er å gjøre dem til venner. Det har Israel gjort, med amerikanernes hjelp.

Gislene er hjemme. Hamas er knust. Det er fred i sikte.

Det er en helt ny dag i Midtøsten.

Verden blir aldri den samme

7. oktober 2023 vil for alltid være etset inn i minnet til jøder, israelere og Israels venner, verden over. 

Det ble startpunktet for en ny virkelighet av frykt for terror og fiendskap fra arabiske naboer mot Israel. 

Men det ble også startpunktet for en ny bølge av hat mot Israel og mot jøder verden over. Hvem skulle trodd at det ble resultatet? Svaret er: Alle dem som følger med og som kjenner historien.  

For antisemittismen er en gift som aldri forsvinner. I boken Fordi de er jøder, som kommer ut i disse dager, kan du lese om denne historien, som gjentar seg igjen og igjen. Det kulminerte i det industrielle folkemordet på jødene under holocaust, men stoppet likevel ikke der. 

Mens det i Europa de siste 80 årene har vært utillatelig å ytre antisemittiske holdninger, ser vi en endring med stadig økte forekomster av antisemittiske uttrykk i samfunnet. Historien gjentar seg selv. Vi lærte ingenting av holocaust. 

Og i den arabisk-muslimske verden har det aldri vært noe oppgjør med antisemittismen. Mange steder er dette mainstream-holdninger, og blant palestina-araberne på Gaza og i Judea og Samaria fremstår jødehat som en del av allmenndannelsen.  Det undervises blant annet i skolene, finansiert med penger fra våre skattepenger. 

Og ut av denne kulturen kommer Hamas, som først ble valgt av folket, og senere gjorde Gaza til Hamastan – og sendte tusenvis av jihadister inn i Israel for å stjele, myrde og ødelegge, den 7. oktober for to år siden. 

Antisemittismen tar også liv i Europa. Senest ble to jøder drept på vei inn i synagogen i Manchester, på Yom Kippur, jødenes helligste dag. Og frykten sprer seg for jøder over hele det europeiske kontinent. Ja til og med i USA og verden for øvrig, snører det seg til for jøder. Og som på 30-tallet møtes det med et skuldertrekk av vestlige ledere, inkludert våre egne i Norge. Bare ord. Ingen handling. 

Det som er nytt etter 2000 år med forfølgelse, pogromer og forsøk på utslettelse av den jødiske nasjon, er at nå finnes det en jødisk stat. Det er tilfluktsstedet for verdens jøder, og dit flykter de til, også i krigstid som de siste to årene. 

Og det var dette landets grense som ble krenket 7. oktober. Og det var en situasjon som rammet hele det israelske folket som et sjokk. «Er vi ikke trygge her heller?».

Men i tråd med den enestående og bibelbaserte jødiske kulturen, bruker man de mest smertefulle erfaringene til å bygge samhold, ruste seg for fremtiden og gir aldri opp håpet om bedre dager. 

Derfor er også Israel et skinnende eksempel og forbilde for oss alle. 7. oktober skulle aldri skjedd. Men Israel trøster sine egne mens de fortsetter å bygge dette eventyrlige prosjektet, et åpent, fritt og livskraftig demokrati – midt i en region fylt av fiender og totalitære diktaturer som står dem etter livet. 

Det finnes hundretusenvis, kanskje millioner mennesker i verden, som gjerne ville sett et nytt holocaust, et forsøk på å utrydde den jødiske nasjon. Bolverket mot dette, er ikke de vestlige demokratier, men staten Israel.