.png)
Truls Olufsen-Mehus har forlatt Kristelig Folkeparti. Det er ingen stor overraskelse.
Det er et stort tap for KrF.
Forlater KrF: Truls Olufsen-Mehus går ut av Kristelig Folkeparti. Foto: Svend Ole Kvilesjø/Verdinytt
Aktivisten fra Hammerfest vendte seg mot KrF da han ble frelst og ville leve ut sitt kristne samfunnsengasjement. Med sine mange talenter, imponerende bakgrunn som gründer og forretningsmann, gjorde han seg raskt bemerket både lokalt og nasjonalt.
Han har frontet Pride-motstand, skepsis mot koronarestriksjoner og abort, og gjort det på en måte som har irritert meningsmotstanderne. Han viser grundighet og etterrettelighet. Han bruker helst deres egne kilder og uttalelser for å underbygge sine påstander og han overbeviser.
Truls skiller seg ut fra mengden. Og han har bygget seg en stor følgerskare i sosiale medier.
Mens mange forsamlinger og kristne miljøer har tomme stoler, fylles menighetssaler og samfunnshus opp når Truls kommer på besøk. Han har en unik appell og treffer en nerve i folket, og ikke bare blant menighetsfolket.
Det er i kjønnsdebatten han særlig har markert seg ved å snakke sant, når hele samfunnet med politikere, helsevesen og media lyver i kor. Når keiseren ikke har klær på seg, er det alltid forfriskende når noen våger å påpeke det. Det er en av hemmelighetene bak Truls Olufsen-Mehus’ popularitet. Han er fryktløs og ærlig.
Dette har gjort ham til en profil i KrF, og det har også gjort ham til et irritasjonsmoment i partiet. Mens KrF aller helst vil være politisk korrekt, har de i Truls hatt en frittalende stortingskandidat i nord som sier alt det partiapparatet i Oslo jobber hardt for at ingen i partiet skal si.
I takt med at irritasjonen i partiapparatet har økt, har begeistringen på grasrota vokst.
For oss som har fulgt Truls Olufsen-Mehus tett de siste årene, er det fint å se at han legger stadig mer vekt på bibelen, troen og Gud når han står på talerstolen. Han har et vitnesbyrd som inneholder en radikal omvendelse i fra ateisme til kristendom i voksen alder, og etter hvert også familievekkelse. Det er en enorm oppmuntring for oss som tror.
At han nå forlater KrF, etterlater et tomrom. Truls har akkurat den folkelige appellen på grasrota som KrF trenger for å holde liv i kjernevelgerne. At partiet ikke har klart å integrere ham som en av partiets profiler, er et nederlag. For det har vært en systemisk motstand mot Truls i KrF, som blant annet førte til at stortingskandidaten ikke ble valgt til utsending til landsmøtet i 2023 fra hjemfylket sitt.
Om den episoden har spilt inn i hans vurderinger om å forlate partiet vet ikke jeg, men det var et smålig maktgrep. Ironien var påtagelig da velgerne senere det året sendte ham forbi to andre, og inn i Fylkestinget gjennom personstemmer.
Han har blitt et symbol på gapet mellom partielite og velgere.
Nå er Truls Olufsen Mehus, enn så lenge, ikke politiker. Han er influencer og frontfigur for Kristent Ressurssenter. Det første KrF bør gjøre, er å invitere Olufsen-Mehus til å tale på deres neste nasjonale konferanse.
Selv om han ikke lenger er KrF-mann, kan han fortsatt være viktig for partiet. Han bygger nemlig en stor bevegelse av kristne og folk som tenker kristent om politikk på grasrota. Han begeistrer. Og begeistring er akkurat det KrF har savnet de siste 20 årene. KrF bør lytte til Truls og til dem som fyller lokalene når han er på besøk.
Dersom Truls Olufsen-Mehus fortsetter sin gode linje i årene som kommer, kan han være en verdifull mann for landet. Nå er han bare Truls fra Kristent Ressurssenter som snakker sant om den tiden vi lever i. Og i en tid som er så full av usannhet og forvirring, er dette akkurat det vi trenger, og de politiske resultatene kan også komme.
På fredag var det 8. mars-feiring med tog i hovedstaden. Den internasjonale kvinnedagen har blant annet som mål å bekjempe vold mot kvinner. Til markeringen kom det i år en gruppe kvinner som ville stå opp for voldtatte jødiske kvinner i Israel og Gaza. Bakteppet er de mange voldtektene som ble utført mot kvinner 7. oktober, og antakelig også mot gislene som nå sitter fanget i Gaza.
Skjermdump: Dagen 08.03.24
Men det var ikke rom for deres paroler i 8. mars-toget. Der er det tydeligvis bare palestina-arabiske kvinner som skal ha vern, ikke jødiske kvinner.
Det er verd å merke seg at damene som ville demonstrere for jødiske ofre ikke hadde noen paroler av politisk valør. Ikke en gang en referanse til staten Israel, eller et israelsk flagg. Til gjengjeld var det mange palestinske flagg. De var tydeligvis velkommen.
Venstresiden er så forblindet av palestina-arabernes sak at de mister fullstendig gangsyn og anstendighet. Og de opptrer rasistisk og antisemittisk, på sitt verste.
Det er ingenting galt i å kjempe for en bedre fremtid for palestina-arabiske kvinner. Det bør alle anstendige mennesker gjøre. Noen av oss vil mene at Hamas ikke er de rette til å sørge for den, og vi vil ikke under noen omstendigheter akseptere premisset om at den jødiske staten står i veien for arabiske kvinners fremtid.
Samme dag som de uverdige scenene utspilte seg i Oslo, satt jeg i intervju med en kjent norsk jødisk kvinne, i samme by. Temaet var hennes og familiens historie i Norge, tilbake til 1880-årene og refleksjoner om vår tid og fremtiden.
«Jeg tror ikke det er noen fremtid for jøder i Norge», sa hun ettertenksomt.
Noen gater bortenfor ble altså kvinnene som ville forsvare jødiske voldtektsofre, jaget bort fra 8. mars-demonstrasjonen.
Jøder i Norge er engstelige for sin egen sikkerhet. De går uten jødiske særtegn når de er ute i offentlighet. De har beredskapsplaner for sikkerhet og flukt. Og de snakker mer enn på lenge om å dra til Israel, et land i krig, for å kunne være trygge.
Dette er en skamplett for Norge. Vår lille jødiske minoritet på noen hundre mennesker, som ikke sjenerer noen, føler seg utrygge og eksponert for fare. Og jeg er redd de har grunn til det.
Rundt om i verden er det dessverre mange eksempler på at jødehat går fra ord til handling, og koster jøder liv og helse. Stort sett skjer dette etter angrep fra mennesker med et arabisk-muslimsk jødehat.
Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) gjør sikkert en god jobb, men det er grunn til å tro at det er så mange mennesker i Norge med et voldspotensiale bygget på dette hatet, at PST ikke kan garantere for jøders sikkerhet. Det er i hvert fall slik kvinnen jeg intervjuet ser på det. Hun har langt på vei mistet troen.
Det må en bred aksjon til, ledet av politikere, kulturpersonligheter, kristne og muslimske ledere som vil stå vakt om vår jødiske minoritet. Ellers får vi pogromer i Norge også, slik jødene har opplevd mange av, og slik de opplevde 7. oktober.
Det er alvor nå, men det er ikke for sent.
Det er ikke sjelden jeg får høre disse ordene: Jeg ber for deg. Eller: Du står på bønnelisten min.
ILLUSTRASJON - iStockphoto
Det har vært utrolig fint å bygge opp dette arbeidet i Kristen Media Norge gjennom det siste halvannet året, og oppleve hvordan vi blir heiet frem av folk som ser på og er glade for programmene vi lager.
Det går nesten ikke en dag uten at noen kommer og sier at det er fine programmer, eller gir uttrykk for at de ser på.
Og veldig ofte forteller de at de ber for oss.
Et av de store privilegiene det er å få være i den tjenesten vi er i her i Kristen Media Norge, er å vite at det er mange som ber. Vi blir båret på bønnens armer av mennesker som ser oss på TV eller simpelthen vil oss vel. Noen av dem har vi aldri møtt, og vil kanskje aldri møte.
Ofte blir jeg minnet om dette av folk jeg treffer på eller snakker med på telefonen. «Du har stått på bønnelisten min i mange år», sa en mann jeg snakket med. Vi hadde aldri snakket sammen før. Det er rørende å få en sånn hilsen. Og det skjer ganske ofte.
Bibelen lærer oss å be for hverandre.
«Bekjenn syndene deres, og be for hverandre», står det i Jakob 5:16.
Når vi ber for hverandre gjør det også noe med den som ber. Da vokser broderkjærligheten, og vi løfter blikket opp fra vår egen navle, så vi fokuserer på andre, og på Gud.
Vi tror på en åndelig kamp, som utkjempes med åndelige våpen. Guds fulle rustning gir oss oversikt over disse: De er sannhet, rettferdighet, fredens evangelium, troen, frelsen, Guds ord og til slutt bønn; «Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige».
På det personlige plan, er det å be om forbønn en erkjennelse av at vi trenger Gud. Ikke bare når han er «god å ha», men når det røyner på og all vår egen kraft er uttømt. Da er det en troshandling å bøye seg under korset og si: «Jeg trenger din hjelp, Gud».
Det er vår største ressurs som mennesker og som medlemmer i det kristne fellesskapet. Men det er altfor ofte en ubenyttet ressurs. Det å be om forbønn er ydmykende. Men det er bra å la seg ydmyke. Den ydmyke får nåde.
Jeg har blitt så glad i disse ordene «Jeg ber for deg». Det er kjærlighet i sin reneste form, når de følges opp i handling.
Noe av det fineste med å tro på Gud og være en del av det kristne fellesskapet er å kunne be om og gi forbønn. Begge deler er en gave.