En ny dag i Midtøsten

Da vi kom til Israel for å feire Løvhyttefesten i 2023, kom vi til et Israel med fred. To uker senere forlot vi et land i krig. Da vi kom tilbake for å feire Løvhyttefesten i 2025 kom vi til et land i krig. Knappe to uker senere forlot vi et Israel med fred.

Venner: Donald Trump og Benyamin Netanyahu var sammen i Israel mandag, da Netanyahu ga Trump en fredsdue i gull. Foto: GPO

Det som har skjedd i denne toårsperioden, er skjellsettende og har forandret Midtøsten fundamentalt. Og mye mer enn noen trodde var mulig.

På Gaza er lidelsene store, mange har mistet sine liv, sine hjem og sitt arbeid, både uskyldige og medskyldige.

Israel har betalt en høy pris. Først tapet av mange av nasjonens barn, deretter terroren med gisler i tunnelene og raketter fra mange kanter. Israel er en traumatisert nasjon.

Men hvis vi for et øyeblikk legger de omkostningene til side, er Israels situasjon i Midtøsten styrket på en måte det var umulig å forutse. Ut av traumet, kommer en ny situasjon i regionen der truslene mot Israel er borte eller redusert formidabelt.

Hamas, som har terrorisert Israel i 20 år er nedkjempet, og fratatt makten på Gaza. Selv om de ganske sikkert vil prøve å bygge seg opp igjen, er situasjonen helt ny for Israel. Dessuten står Israel inne på Gaza og har kontrollen på over halvparten av området, inntil Hamas oppfyller sine forpliktelser.

Hezbollah i Libanon, som var en større trussel enn Hamas, er nedkjempet og nasjonale myndigheter er nå posisjonert for å bekjempe denne terrororganisasjonen i fortsettelsen, slik at den ikke kan få fotfeste igjen.

Og viktigst av alt, trusselen fra Iran er nøytralisert. Frem til 7. oktober var det dette som var Israels store hodepine. Trusselen om atomraketter fra Iran kunne utslettet Israel mer eller mindre. Det var på det rene at Benjamin Netanyahu måtte ta grep.

Men ingen kunne vel forutse hvor raskt og lett det var for Israel, å sette sin erkefiende tilbake 15-20 år. 12 dager, og så var Iran ikke lenger en atomtrussel.

Iran har vært hovedarkitekt og økonomisk garantist for terrorismen mot Israel, gjennom Hamas, Hezbollah, Houthiene og diverse andre mindre grupper. Hele denne ondskapens akse ligger nede med brukket rygg. Hvem skulle trodd at det var mulig, med så lave tapstall på israelsk side?

Israel har vunnet krigen. Nå begynner kampen om freden.

Og der er kanskje det største miraklet av dem alle. Den alliansen president Trump har bygget av muslimske nasjoner med varierende grad av fiendskap mot Israel, er svært overraskende. Det gjør at det faktisk går an å se for seg en relativ fred i Midtøsten, der Israel og deres arabiske naboland lever i harmoni med hverandre.

Det ligger til rette for Abrahamsavtalene 2.0, og denne gangen kan de inkludere både Syria, Libanon og Qatar.

Det er mange måter å kvitte seg med sine fiender. Den beste er å gjøre dem til venner. Det har Israel gjort, med amerikanernes hjelp.

Gislene er hjemme. Hamas er knust. Det er fred i sikte.

Det er en helt ny dag i Midtøsten.

Verden blir aldri den samme

7. oktober 2023 vil for alltid være etset inn i minnet til jøder, israelere og Israels venner, verden over. 

Det ble startpunktet for en ny virkelighet av frykt for terror og fiendskap fra arabiske naboer mot Israel. 

Men det ble også startpunktet for en ny bølge av hat mot Israel og mot jøder verden over. Hvem skulle trodd at det ble resultatet? Svaret er: Alle dem som følger med og som kjenner historien.  

For antisemittismen er en gift som aldri forsvinner. I boken Fordi de er jøder, som kommer ut i disse dager, kan du lese om denne historien, som gjentar seg igjen og igjen. Det kulminerte i det industrielle folkemordet på jødene under holocaust, men stoppet likevel ikke der. 

Mens det i Europa de siste 80 årene har vært utillatelig å ytre antisemittiske holdninger, ser vi en endring med stadig økte forekomster av antisemittiske uttrykk i samfunnet. Historien gjentar seg selv. Vi lærte ingenting av holocaust. 

Og i den arabisk-muslimske verden har det aldri vært noe oppgjør med antisemittismen. Mange steder er dette mainstream-holdninger, og blant palestina-araberne på Gaza og i Judea og Samaria fremstår jødehat som en del av allmenndannelsen.  Det undervises blant annet i skolene, finansiert med penger fra våre skattepenger. 

Og ut av denne kulturen kommer Hamas, som først ble valgt av folket, og senere gjorde Gaza til Hamastan – og sendte tusenvis av jihadister inn i Israel for å stjele, myrde og ødelegge, den 7. oktober for to år siden. 

Antisemittismen tar også liv i Europa. Senest ble to jøder drept på vei inn i synagogen i Manchester, på Yom Kippur, jødenes helligste dag. Og frykten sprer seg for jøder over hele det europeiske kontinent. Ja til og med i USA og verden for øvrig, snører det seg til for jøder. Og som på 30-tallet møtes det med et skuldertrekk av vestlige ledere, inkludert våre egne i Norge. Bare ord. Ingen handling. 

Det som er nytt etter 2000 år med forfølgelse, pogromer og forsøk på utslettelse av den jødiske nasjon, er at nå finnes det en jødisk stat. Det er tilfluktsstedet for verdens jøder, og dit flykter de til, også i krigstid som de siste to årene. 

Og det var dette landets grense som ble krenket 7. oktober. Og det var en situasjon som rammet hele det israelske folket som et sjokk. «Er vi ikke trygge her heller?».

Men i tråd med den enestående og bibelbaserte jødiske kulturen, bruker man de mest smertefulle erfaringene til å bygge samhold, ruste seg for fremtiden og gir aldri opp håpet om bedre dager. 

Derfor er også Israel et skinnende eksempel og forbilde for oss alle. 7. oktober skulle aldri skjedd. Men Israel trøster sine egne mens de fortsetter å bygge dette eventyrlige prosjektet, et åpent, fritt og livskraftig demokrati – midt i en region fylt av fiender og totalitære diktaturer som står dem etter livet. 

Det finnes hundretusenvis, kanskje millioner mennesker i verden, som gjerne ville sett et nytt holocaust, et forsøk på å utrydde den jødiske nasjon. Bolverket mot dette, er ikke de vestlige demokratier, men staten Israel.

Kristen TV for fremtiden

Det er over 20 år siden jeg første gang hørte at kristen TV ikke hadde noen fremtid. Det var beviselig feil da, og det er fortsatt feil, mener jeg.

Bjarte Ystebø overtar stafettpinnen fra Johnn Hardang i Bedehuskanalen fra 1. januar 2026. Foto: Geir Jensen

Forrige uke ble det kjent at jeg skal lede Bedehuskanalen fra 1. januar, og overta stafettpinnen fra Johnn Hardang.

I vår lille bransje er det ikke ofte norske kristne TV-kanaler skifter toppleder. Sant å si er vel dette første gang. Og det skjer i en av de to kanalene som så dagens lys så sent som i 2022.

Siden vår første dialog sommeren 2022 har Johnn Hardang vært tydelig på at han har sett seg selv i en tidsbegrenset oppgave som leder for kanalen. Heldigvis er ikke forkynnerkallet og ønsket om å bidra i TV-program, like begrenset. Jeg tror og ber om at vi skal få arbeide sammen i mange år fremover.

Det er ingen liten oppgave å skulle fortsette det arbeidet som Johnn Hardang har startet og ledet frem til nå. Selv om kanalen bare er tre og et halvt år, er den et livsverk, fordi den er kroningen av et langt liv i tjeneste. Jeg har selv fått nyte godt av den tillit og respekt Johnn har vunnet seg over hele Norge.

Jeg har vært tett på kanalen og staben over tid, og er full av beundring for de folkene jeg skal få jobbe sammen med.

Kanal 10 har vært en like sterk venn og samarbeidspartner siden vårt TV-arbeid i Kristen Media Norge startet opp for tre år siden. Derfor var det viktig for meg å få kanalsjef Øyvind Ryggs velsignelse i å gå inn i jobben på Bedehuskanalen. Den fikk jeg. Det er også slik jeg kjenner Øyvind. Han tenker på Guds rike, og vil at det skal gå alle kanalene vel, ikke bare hans egen.

Det har vært et forbilledlig samarbeid mellom de to kanalene i tiden som ligger bak. Det fortsetter også etter 1. januar.

Hvilke konsekvenser får det for Kristen Media Norge? Jeg skal fortsatt holde i dette arbeidet. Andre vil drive kontoret og produksjonene. Men for TV-seerne blir det liten forskjell. Vi fortsetter å lage både Live med Venner, Samtalen, forskjellige mandagsprogram og nye satsninger.

Og samtidig som jeg skal lede Bedehuskanalen skal jeg fortsatt være programleder i Live med venner og Vi møtes på tvers. Vi skal naturligvis ha et nytt Oslo Symposium i 2027.

Det har vært et eventyr å få være en del av den rike floraen i norsk kristen TV. Det er en tjeneste som betyr mye for mange, ikke minst dem som av forskjellige grunner ikke går regelmessig i en kristen forsamling.

Jeg vier meg til fortsatt tjeneste for Gud i denne sektoren med stor iver og begeistring. Kristen TV er ikke i en solnedgang. Det har en lys fremtid, og det gjør at mennesker blir frelst i stort antall. De fleste av dem hører vi aldri fra, men en dag skal vi alle møtes i himmelen.