.png)
Norge har markert seg som Europas mest Israelfiendtlige land, etter Tyrkia, siden terrorangrepet mot Israel, 7. oktober. Hva skal vi gjøre, med regjeringen Støre?
Skiller seg ut: Jonas Gahr Støre og Espen Barth-Eide er blant Israelsfremste kritikere i den vestlige verden. Foto: Arbeiderpartiet
Staten Israel har opplevd sin verste dag i historien. Det jødiske folket sin verste dag siden holocaust. Landet er kringsatt av fiender som står dem etter livet, og 7. oktober skjedde marerittet for jødene. For Israels muslimsk-arabiske fiender var det det motsatte, en lykkedag.
Med dette bakteppet har Israel aksjonert i Gaza, for å eliminere Hamas og hente gislene hjem. Vi ville forventet det samme fra vår regjering, dersom noen hadde gjort rov på våre venner, familie og naboer.
Israel møter en fiende som romantiserer martyrdøden og bruker egne kvinner og barn som levende skjold, mens de kriger fra sykehuskjellere og barnehager.
Stilt overfor dette, har Israel vist varsomhet, og gått målrettet etter terrorister, og gjort alt i sin makt for å begrense tap av sivile liv. Alle som vet noe om israelsk militæretikk og jødiske verdier, vet dette. De som sier noe annet er enten forblindet, underinformert eller så er de rene motstandere av Israel.
Som sedvanen er, får Israel kritikk, når de forsvarer seg mot terror og fiender som ønsker statens utslettelse.
Og den sterkeste kritikken fra noe vestlig land, kommer fra Norge. Landet med korset i flagget, som sendte jødene sine i konsentrasjonsleir for bare 80 år siden. Som hadde et alminnelig jødeforbud i grunnloven av 1814. Og som ifølge en OSSE-rapport i 2012 preges av intoleranse mot jøder og ikke tar hatkriminalitet på alvor.
Hva er det med Norge og jødene?
Som regel opptrer Norge kledelig varsomt på verdensscenen, på en måte som står i stil med vår avhengighet omverden for sikkerhet og handel. Norge er et lite land, og vi må forholde oss til allianser og stormakter som ligger utenfor våre grenser. Vi sitter stille i båten når Russland, Kina, EU og USA diskuterer de store spørsmålene.
Men når det kommer til Midtøsten-konflikten, går den norske regjeringen fra puddel til chihuahua. Fortsatt liten, men veldig bråkete.
Det er pinlig at Norge er blitt en versting mot Israel. Utenriksminister Barth-Eides harmdirrende oppgjør med Israel, er smertefull å lytte til for alle som ser realistisk på det Israel står over. Det gjelder både gislene som fortsatt sitter fanget hos Hamas, terrorfaren internt og fra naboene i Gaza og Judea og Samaria. Og ikke minst et atomrustet Iran som er fast bestemt på å utslette staten Israel.
Vi har en mørk antisemittisk historie i Norge, og det er ingen tilfeldighet at Norge igjen utmerker seg på dette området.
Så hva skal vi gjøre med regjeringen Støre?
I påvente av et regjeringsskifte her til lands, der vi i beste fall kan håpe på at Norge demper sin massive kritikk av Israel, sier bibelen at vi skal be for den regjeringen vi har.
Det gir mening det. For antisemittismen i Norge er et åndelig problem.
Helt siden starten av den kristne kirke har det vært diskusjoner og strid om hva som er rett lære. De diskusjonene kommer til å vare så lenge vi er her. Det er ikke et sykdomstegn at vi ser forskjellig på teologiske spørsmål.
For den som følger med i kristne nyhetsmedier er det nå en diskusjon om hva som er rett lære i spørsmålet om Israel, endetiden og Jesu gjenkomst. Den er interessant og viktig. Og lykkeligvis, takket være at vi har gode «høvdinger» som kan sin bibel og vet å la skrift forklare skrift, ser akkurat den diskusjonen ut til å lande godt. De fleste evangeliske kristne sier ja, Guds løfter til Israel står ved lag. Ja, vi tror vi er inne i de siste tider. Og ja, Jesus kommer igjen.
Når sånne diskusjoner oppstår, er det alltid noen som blir anfektet og ønsker at diskusjonene skal opphøre. Splid og uro er det ingen som vil ha, og dessuten advarer jo bibelen mot partier i blant oss.
Jeg har det samme instinktet. Det er så fint når vi kan være enige og holde fred med hverandre.
Likevel tror jeg vi ikke skal være redde for å ha teologiske diskusjoner mellom mennesker som vil stå på Guds ord.
For det første må vi alle erkjenne at vi ser stykkevis og delt. Det er nyttig å lytte til hverandre og ta inn perspektiver, synspunkter og vurderinger. Her har vi mye å lære fra den jødiske debatt og samtaletradisjonen. Vi skal ikke være redde for å drøfte teologiske spørsmål. Det kan gjøre oss tryggere på vårt eget ståsted, eller kanskje få oss til å bevege oss nødvendige steg, fordi vi kan oppdage noe vi ikke har sett før.
Men kanskje enda viktigere, er det at bibelen formaner oss til å stå vakt om læren. Eller det Paulus kaller for den sunne lære. Det betyr at det finnes sunn og usunn lære, og ikke minst vranglære.
Jeg tror Paulus beskriver den tiden vi lever i, når han skriver til unge Timoteus:
«For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr», og videre: «…Tal du slik det sømmer seg for den sunne lære».
Dette er en del av det kristne livet som ikke er valgfritt. Dette skal vi gjøre. Det betyr at vi engasjerer oss i å forkynne og forsvare Guds ord. Vi advarer mot usunn lære, og vi løfter frem den sunne lære, så langt vi ser og forstår det.
En forutsetning for at slike samtaler og diskusjoner skal være gagnlige, er at vi har et felles utgangspunkt i troen på Guds ufeilbarlige ord. Vi tror, som Paulus også skriver, at «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd».
På det grunnlaget står vi støtt, og kan hjelpe hverandre til å holde oss på sporet. «Ordet holder deg på sporet, og uten Ordet havner du på jordet», sang Stephan Christiansen på 90-tallet. Det er en fin påminnelse. Den ruster oss mot liberal teologi og tidsånden.
Vi snakker for mye om læren med folk som ikke tror på bibelen. Og for lite sammen med dem som gjør det.
Det er en spennende bevegelse som avtegner seg mer og mer internasjonalt. Den handler om å nå de unådde med evangeliet.
Illustrasjon: iStockphoto
Hvem er de unådde? En vanlig definisjon på en unådd folkegruppe er at det er mennesker som ikke kan nås av sine egne. Altså det finnes ikke kristne eller kirker som forkynner evangeliet på deres språk eller i deres kultur, eller så er de kristne så få og ressursfattige at de ikke deler evangeliet på en merkbar måte.
Det er vel 7000 folkegrupper i verden innenfor den gruppen, i følge Joshua Project.
Av disse er det knappe 2000 ansett som frontlinjen blant de unådde, der det ikke finnes noen bekreftet evangelisk virksomhet eller aktivitet.
Det finnes forskjellige beregninger av disse tingene, men en ting er alle enige om. Det nærmer seg fullførelsen av det Mesteren sa før han ble rykket opp til himmelen, at vi skulle gå ut og gjøre alle folkeslag til hans disipler.
Vi som bor i Norge, kan noen ganger kjenne på mismot, fordi kristendommen virker å være på retur i vårt eget land. Og vi har en jobb å gjøre hjemme, først og fremst i bønn. Det gjelder hele vårt kontinent, der bare 2,5% av befolkningen er kristne.
Men ser vi utenfor Norge og Europa, skjer det fantastiske ting. Evangeliet går frem, noen steder som aldri før. I Asia, Sør-Amerika og Afrika er det vekkelser som forvandler nasjonene. Afrika er i ferd med å bli et kristent kontinent.
En gang var de også unådde, og misjonærer fra Norge og andre land i Europa og Nord-Amerika kjente kallet og dro. Og Norge er et av de landene som har sendt aller flest misjonærene pr. innbygger, gjennom historien.
Men tilbake til dagens unådde folkeslag. I Norge har vi sett Unåddkonferansen vokse til en stor og viktig begivenhet. Der møter leder for en rekke kristne organisasjoner på tvers av tradisjonelle skillelinjer. Hvorfor det?
Jo, fordi at de forstår at vi har et konkret og målbart oppdrag: Forkynne evangeliet til alle folkeslag. Og fordi at vi kommer raskere dit ved at vi samarbeider, uten å være så opptatt av hvem som får æren.
Men dette er ikke et norsk fenomen. Det skjer også internasjonalt. Siden 2011 har jeg fulgt The Billion Soul Network med base i USA. Det har siden skiftet navn til The Global Church Network. Målet er å vinne en milliard mennesker for Jesus. Og veien dit, går gjennom samarbeid mellom organisasjoner som tidligere har hatt nok med seg selv og sitt eget.
Mottoet er at vi får mye mer gjort, dersom vi ikke bryr oss om hvem som får æren.
Det er et løfte knyttet til at vi når målet om å fullføre misjonsbefalingen.
«Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme» (Matt 24:14)
Med den takten som er nå, kan vi nå målet i vår levetid. Er det rart vi kjenner at det er spennende å leve akkurat nå?