Kristen TV for fremtiden

Det er over 20 år siden jeg første gang hørte at kristen TV ikke hadde noen fremtid. Det var beviselig feil da, og det er fortsatt feil, mener jeg.

Bjarte Ystebø overtar stafettpinnen fra Johnn Hardang i Bedehuskanalen fra 1. januar 2026. Foto: Geir Jensen

Forrige uke ble det kjent at jeg skal lede Bedehuskanalen fra 1. januar, og overta stafettpinnen fra Johnn Hardang.

I vår lille bransje er det ikke ofte norske kristne TV-kanaler skifter toppleder. Sant å si er vel dette første gang. Og det skjer i en av de to kanalene som så dagens lys så sent som i 2022.

Siden vår første dialog sommeren 2022 har Johnn Hardang vært tydelig på at han har sett seg selv i en tidsbegrenset oppgave som leder for kanalen. Heldigvis er ikke forkynnerkallet og ønsket om å bidra i TV-program, like begrenset. Jeg tror og ber om at vi skal få arbeide sammen i mange år fremover.

Det er ingen liten oppgave å skulle fortsette det arbeidet som Johnn Hardang har startet og ledet frem til nå. Selv om kanalen bare er tre og et halvt år, er den et livsverk, fordi den er kroningen av et langt liv i tjeneste. Jeg har selv fått nyte godt av den tillit og respekt Johnn har vunnet seg over hele Norge.

Jeg har vært tett på kanalen og staben over tid, og er full av beundring for de folkene jeg skal få jobbe sammen med.

Kanal 10 har vært en like sterk venn og samarbeidspartner siden vårt TV-arbeid i Kristen Media Norge startet opp for tre år siden. Derfor var det viktig for meg å få kanalsjef Øyvind Ryggs velsignelse i å gå inn i jobben på Bedehuskanalen. Den fikk jeg. Det er også slik jeg kjenner Øyvind. Han tenker på Guds rike, og vil at det skal gå alle kanalene vel, ikke bare hans egen.

Det har vært et forbilledlig samarbeid mellom de to kanalene i tiden som ligger bak. Det fortsetter også etter 1. januar.

Hvilke konsekvenser får det for Kristen Media Norge? Jeg skal fortsatt holde i dette arbeidet. Andre vil drive kontoret og produksjonene. Men for TV-seerne blir det liten forskjell. Vi fortsetter å lage både Live med Venner, Samtalen, forskjellige mandagsprogram og nye satsninger.

Og samtidig som jeg skal lede Bedehuskanalen skal jeg fortsatt være programleder i Live med venner og Vi møtes på tvers. Vi skal naturligvis ha et nytt Oslo Symposium i 2027.

Det har vært et eventyr å få være en del av den rike floraen i norsk kristen TV. Det er en tjeneste som betyr mye for mange, ikke minst dem som av forskjellige grunner ikke går regelmessig i en kristen forsamling.

Jeg vier meg til fortsatt tjeneste for Gud i denne sektoren med stor iver og begeistring. Kristen TV er ikke i en solnedgang. Det har en lys fremtid, og det gjør at mennesker blir frelst i stort antall. De fleste av dem hører vi aldri fra, men en dag skal vi alle møtes i himmelen.

En ny generasjon med nye forbilder

De unge som har forbilder som Charlie og Erika Kirk er heldige. Det er håp for neste generasjon.

Enken etter den drepte aktivisten Charlie Kirk talte til hele verden natt til søndag, og delte om sin kjære mann og alt han var for henne. Hun fortalte om smerten ved å miste ham og om 11 dager i dødsskyggens dal. 

Erika Kirk.

Så fortalte hun om alt det gode som hadde kommet av det vonde som hadde skjedd. Hun kalte det vekkelse, og fortalte om mennesker som hadde tatt imot Jesus, åpnet bibelen for første gang på årevis, eller gått til kirken for første gang i sitt liv.

Hun utfordret andre kristne til å ta imot og veilede de nyfrelste.

Erika fortalte om en ektemann som hadde orden i sine prioriteringer. Som satte Gud først, så familien, så tjenesten. 

Hun fortalte at det kristne livet ikke er lett, og siterte bibelordet om å fornekte seg selv og ta opp sitt kors og følge Jesus. Hun fortalte at Charlie visste om dette og om forfølgelse, og likevel bar sitt kors med glede helt til det siste. 

Det sterkeste øyeblikket i Erika Kirk sin tale var da hun fortalte om ektemannens hjerte for unge menn, som den mannen som tok hans liv. Hun fortalte om Jesu ord på korset om å tilgi dem som korsfestet ham, for de visste ikke hva de gjorde. Og så sa hun ordene som kommer til å bli stående gjennom historien. «Jeg tilgir ham».

Tilgivelse er den sterkeste kraften i universet. Den setter fri den som blir tilgitt, og den som tilgir. 

Vår verden er mer preget av hat, uforsonlighet og splittelse enn noen gang i moderne tid.  Da er det mest radikale noen kan gjøre, å elske, tilgi og søke forsoning. 

Hvilket forbilde!

Mens museumsvokterne i norske medier diskuterer om budskapet fra Arizona er for sterkt, for ytterliggående og for kristelig for det norske TV-publikummet, kan jeg melde om at de har sovet i timen. Redaktørstyrte mediers hegemoni i formidlingen, filtreringen og fortolkningen av nyheter er forbi. En ny generasjon har tilgang til informasjon på nettet, uten at noen andre kan bestemme hva de får vite.

Det smått legendariske sitatet fra tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland i 2018 har fått ny aktualitet. Hun sa: «Vi er i ferd med å miste kontrollen på hva folk blir fortalt».

Ja, velkommen til en ny virkelighet – på godt og vondt. 

Men når det gjelder forkynnelsen av evangeliet er det definitivt på godt. Det er bra at 68’ernes grep om offentligheten glipper, så mennesker kan høre det frie vitnesbyrdet og forkynnelsen av evangeliet, uten at en NRK-journalist på forhånd skal advare seerne om at det er både kontroversielt og skadelig.

Og unge mennesker, som de mange som fulgte og nå har blitt fascinert av Charlie Kirk i Norge, USA og hele verden ser etter noe som er både sant, ekte og verd å leve for – verd å dø for.

Det er også derfor evangeliet nå går frem blant de unge. 

Og med Charlie og Erika og de mange sterke forbildene som vokser opp i en ung generasjon er det ingen grenser for hva som kan skje. 

Elleve dager etter at hennes ektemann og hennes barns far ble tatt av dage, stod Erika foran hele verden og viste en styrke som ingen statsledere, TV-kjendiser eller influensere kan matche. 

Vår frelser sa: ‘Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.’ Den mannen, den unge mannen – jeg tilgir ham. Jeg tilgir ham fordi det var det Kristus gjorde og det Charlie ville gjort. Svaret på hat er ikke hat. Svaret vi kjenner fra evangeliet er kjærlighet, og alltid kjærlighet – kjærlighet til våre fiender og kjærlighet til dem som forfølger oss.

Det er slik evangeliet går frem.

Det virkelige generasjonsgapet

Drapet på Charlie Kirk har med god grunn tatt stor plass i alle medier den siste uken. Betydningen av dette vendepunktet i samfunnsdebatten viser noen dype kløfter i virkelighetsoppfatning. 

Charlie Kirk.

Den første jeg vil peke på, er USA-ekspertisen. 

Blant dem som følger USA via norske medier eller amerikanske venstresidemedier, var Charlie Kirk ukjent. Det viser at de befinner seg i et lukket rom. For Charlie Kirk var et fenomen i amerikansk politikk, og en av forklaringene på at det republikanske partiet har gjort det godt blant unge. 

Selv har jeg fulgt med på ham i mange år, fordi jeg har fulgt den kristne høyresiden i USA tett. Jeg har sågar også blitt titulert som USA-ekspert ved noen anledninger.

Man kan trygt si at ikke er en beskyttet tittel. Det er mange på dusinet i Norge. Men jeg innbiller meg at jeg kjenner hans primærstandpunkter, hans ideologiske instinkt og ikke minst hans forhold til den kristne tro. 

Så ble jeg vitne til at en såkalt USA-ekspert fra et universitet vi betaler for, si på NRK, en kanal vi betaler for, at Charlie Kirk hadde samme retorikk som 22. juli-terroristen. 

Fri og bevare meg vel. En så grov feilinformasjon er det lenge siden jeg har hørt fra en USA-ekspert. Og det sier ganske mye, for det er en sektor der det kommer mye desinformasjon gjennom eteren. 

Kirk var en del av den kristne høyresiden i USA, med alt det innebærer. For Israel, imot abort, for en beskjeden stat og et sterkt forsvar. Imot kriminell innvandring, for lovlig innvandring. For dødsstraff og vanlige folks rett til å bære våpen. 

Noe er fremmed for oss i Norge, andre ting ikke. Men særlig mystisk eller spesielt er det ikke. Kirk var en del av hovedstrømmen på amerikansk høyreside, verken mer eller mindre. Og han var et fenomen som fanget unge, særlig unge kristne. 

En annen kløft som har åpenbart seg den siste uken, er generasjonskløften blant norske kristne. 

Unge ledere hyller Charlie Kirks innsats for evangeliet og for kristne verdiers plass i offentligheten. De eldre, og med det mener jeg min egen generasjon, er enten tause eller skeptiske. 

Taus bør man være hvis man ikke har satt seg inn i det. Men da er det mye å lære fra de yngre som har fulgt Charlie Kirk på sosiale medier de siste årene. 

Men noen er også kritiske til den type kristen trosformidling Charlie Kirk stod for. De kommer fra den tapte generasjonen mellom 40 og 55 som selv har vært den mest defensive i formidlingen av kristen tro i manns minne. 

Til dem vil jeg si at det lykkeligvis kommer en ny generasjon som ikke vil være lammet av frykt og politisk korrekthet. Som ikke av frykt for å si noe feil, sier ingenting. Eller som er redd for motstanden som kommer av å reise seg for det man tror på. 

I dag er fremtidens kristne lederskap i ordets mest operative forstand, noe som kommer fra unge mellom 20 og 40. Unntaksvis fra generasjonen over. Og reaksjonene på Charlie Kirk-drapet har vist denne utviklingen tydelig. 

Det er først og fremst gode nyheter. De unge kan nå sin egen generasjon med evangeliet. Det kan snu avkristningen som har pågått siden 60-tallet. Og det kan gi økt innflytelse for kristne verdier i årene som kommer. Vi trenger så visst begge deler. 

Drapet på Charlie Kirk var brutalt og vondt. Og det kommer til å prege en generasjon slik drapet på Martin Luther King jr. gjorde i sin tid. 

Charlie Kirk vil bli husket for å ha vist vei for kristne som vil dele sin tro og sitt samfunnsengasjement. Og det var det første han ville bli husket for. 

Og hans død kan bli et vendepunkt. Og forhåpentligvis kommer det en dag der vi i tillegg til å minnes en frimodig kristen som ga livet sitt for det han trodde på, vil kunne si at det ikke var forgjeves. 

Men at det ble et nytt eksempel på det store kristne paradokset – seier gjennom død.