Sikre investeringer i usikre tider

Den siste tiden har vi blitt minnet om hvor usikker denne verden er. Tollmurer som skaper børskaos og ufortsigbarhet for renter og inflasjon, gjør at mange spør seg om deres økonomiske fremtid er truet.

Illustrasjon: iStock

Vi som har levd gjennom 90- og 2000-tallet, har opplevd et lite vindu i Europas og verdens historie med en unik kombinasjon av fred, stabilitet og vekst i økonomi og levestandard.

Det er lett å venne seg til tanken om at dette er en slags normaltilstand, og at vi kan forvente at den varer ved. Vi har ant fred og ingen fare. Men nå er det ingen som vil vedde på at de neste 30 årene blir like idylliske.

Jo, kriger i Midtøsten er vi vant til. Det samme gjelder andre regionale konfrontasjoner, som er alvorlig nok for dem det rammer, men som ikke skaper de store bølger for oss som er et stykke unna.

Russlands invasjon i Ukraina gjorde krig i Europa til en virkelighet igjen. Flyktningene strømmet til Norge. Verdensøkonomien ble mer usikker. Og den norske kronen, som har vært solid i flere tiår, svekket seg mot de aller fleste andre.

Med ny president i USA fikk vi handelskrig og tilløp til børspanikk. Mange lurer på hva de skal gjøre med sparepengene sine. Dem som ikke har sparepenger, bekymrer seg for om de får råd til å leve. Penger, til bekymring for både fattig og rik, heter det i en gammel sang.

Vi nordmenn er lykkeligst når det er rolig, forutsigbart og gode tider.

Men urolige tider er Guds rike-tider. Det er spennende når tilværelsen blir mer uforutsigbar, og mennesker kommer i kontakt med sin egen utilstrekkelighet. Da løfter mange blikket til Gud.

Vår materielle velstand har gjort at mange har tenkt at de kan klare seg selv, uten Gud. Skal vi være ærlige, gjelder det også mange som tilhører menighet. De lever som praktiske ateister, som ikke regner med Gud.

Men den siste tiden har vist hvor lite kontroll vi egentlig har over vår egen tilværelse.

Når det skjer, må vi huske bibelordet: «Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.» 

Vi skal forvalte våre midler, enten vi har mye eller lite, etter beste evne. Bibelen snakker mye om det.

Og så skal vi ha blikket vårt hevet utover det vi kan måle i kroner og øre. Vi er en del av et større prosjekt.

Så hvis jeg skal gi deg et investeringstips, så er det å investere i Guds rike. Så i god jord. I menighet, misjon, barmhjertighet og forkynnelse av evangeliet. Det er den tryggeste plassen å investere i urolige tider – i alle slags tider. Og avkastningen slipper du å bekymre deg for, for den har Herren lovet å sørge for.   

La oss bruke tider av uro, uforutsigbarhet og utrygghet, til å feste blikket på Jesus. Vi har ingenting å frykte. Vi har et viktig oppdrag. Og når dem som mangler en himmel over livet, begynner å lete etter noe mer enn materielle verdier, da er det gode tider i Guds rike.

Det kan bli innhøstningstider, for barn, barnebarn, venner og arbeidskolleger.

La oss si som Paulus: La oss gjøre det gode og ikke bli trette. For vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke går trett. 

Norge og Israel - det avgjøres 8. september

Den sittende norske regjeringen har gravd seg så dypt ned i en anti-Israelposisjon, at det vanskelig å se for seg hvordan det kan snu, før 8. september. Vi trenger en ny regjering.

AGGRESSIV: AGGRESSIV: AUF-leder Gaute Skjervø løftet neven og ropte «Boikott Israel, fritt Palestina» til jubel på Arbeiderpartiets landsmøte. Foto: YouTube

Mye har vært sagt og skrevet om den norske regjeringens respons på terrorangrepet mot Israel 7. oktober. Kondolansenekt til kong Harald, uviljen mot å kalle terror for terror, en serie urimelige fordømmelser av Israels håndtering og til sist anerkjennelsen av en palestinsk stat, har gjort Norge til en versting blant vestlige land, i ensidighet mot den jødiske staten.

For dem som følger ekstra godt med, har særlig utenriksminister Espen Barth-Eides kombinasjon av patos i fordømmelsene av Israel, og hans belærende tone mot alle dem som ser nyanser, gjort inntrykk. Denne regjeringen fremstår ikke bare med en alternativ strategi, eller med en annen politikk. De virker brennende i sin forakt mot Israel.

Under Arbeiderpartiets landsmøte fikk vi se lederen for ungdomspartiet til formelig rope «Boikott Israel» fra talerstolen, til stående applaus fra delegatene.

Det er vanskelig å se for seg at Arbeiderpartiet skal skifte kurs det neste halvåret.

Det har rett nok vært en merkbar endring den siste tiden. Israelkritikken fra regjeringen har blitt dempet.

Det er to ting som kan forklarer det. Det ene er at Espen Bath-Eide har rykket tilbake og blitt en slags utenriksminister nummer tre. Foran ham er både Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg.

Det andre er at USAs nye president nå allierer seg tett med Israel. Og det er ikke sikkert han, som tross alt har hånd om vår sikkerhetsgaranti gjennom NATO, vil se med blide øyne på at Norge går av hengslene i hets mot Israel, når han selv gjør det han kan for å hjelpe Israel med å beseire sine fiender.

Dersom dette er forklaringen på at Norge har dempet seg for en tid, må det ikke forstås som om de brått har blitt Israels venner. Ofte er politikeres hovedinteresse, deres egeninteresse. Og det er både i deres og Norges egeninteresse å være venn med USA.

Det vi trenger denne høsten er en ny regjering. Vi trenger en regjering som opptrer ydmykt overfor Israel og deres kamp mot terror. Som lytter til israelske perspektiver før de uttaler seg. Som tror på samarbeid og vennskap mellom Norge og Israel. Og som ikke har ambisjoner om at Norge skal gå foran i å dele Israel og finansiere terror-bevegelser ved å gi «humanitær bistand» som raskt konfiskeres og blir til ressurser for krigføring mot Israel.

En slik regjering kan vi få. Men det vil kreve et ikke-sosialistisk flertall. Det igjen vil fort være avhengig av KrF over sperregrensen. Og det vil kreve at både FrP og KrF stiller krav til Høyre om å ikke la Midtøstenpolitikken bestemmes av byråkratene i UD, men av politikerne i storting og regjering.

Jeg tror det kan skje. Og derfor er høstens valg, et Israel-valg.

Lenge så det ut til å bli plankekjøring, og diskusjonen handlet om det var Erna eller Sylvi som skulle bli statsminister. Etter regjeringsbruddet med Senterpartiet, og Jens Stoltenbergs retur, er det brått jevnt mellom blokkene. Det blir etter alt å dømme et jevnt valg, og Norges forhold til Israel er i vektskålen.

Israel har møtt den norske regjeringens politikk med tydelighet. Det er sørgelig at situasjonen er som den er. Det er Norges ansvar alene. Men det er godt å se Israel stå opp for seg selv. Og vi som er Israels venner, må gjøre det vi kan. Det er tre ting:

1.     Vi må tale Israels sak, der vi kan. Dersom Israels fiender får fylle alle rom med sine perspektiver, og ingen tar til motmæle, blir det lett for dem som ikke vil Israel vel.

2.     Vi må stemme. Valgdagen 8. september blir etter alt å dømme et skjebnevalg for forholdet mellom Norge og Israel. Hver stemme teller for å skape et flertall i stortinget som vil samarbeide med Israel og forstår Israels situasjon.

3.         Vi må be om at Gud, som bøyer kongers hjerter som vannbekker, griper inn og endrer denne situasjonen på en måte som gjør at Norge, som har vært et velsignet land gjennom århundreder, forblir det, også i fremtiden.

Bedehuset er fremtiden

Det er mange som knytter ordet «bedehus» til noe langsomt og gammelmodig, som hører historien til. Jeg tror bedehusbevegelsen er fremtidens bevegelse.

Bedehusene har en rik historie i Norge, fra midt på 1800-tallet til i dag. Som vekkelses- og misjonsbevegelsenes grunncelle, har de formidlet åndelig liv til landet, som ingen andre.

Hvor mange hundre tusen mennesker som har møtt Gud på et bedehus er det bare ham som vet, men bedehusenes betydning som sted for forkynnelse, vekkelse og fellesskap kan knapt overdrives.

En av forklaringene på bedehusenes sterke posisjon, har vært den lokale forankringen. Det var bygdefolket selv som reiste huset, ikke generalsekretærer i Oslo. Det var bygget på dugnad, ofte på grunn gitt av en av bygdens kristne og det ble holdt oppe gjennom frivillig arbeid og flittige hender som visste hva huset betydde for dem selv, lokalsamfunnet og Guds rike.

Bedehusbevegelsen knyttes i hovedsak til de lutherske organisasjonene innenfor Den norske kirke. Omtrent halvparten av dem er det. Den andre halvparten drives av lokale og frittstående grupper. På Sletta, der min familie på farssiden kommer fra, står det to bedehus med 100 meters mellomrom. Det nordre og søndre bedehuset. Indremisjonen hadde det nordre. Pinsevennene det søndre. Og det har vært vekkelser på begge.

Andre steder er det mindre tydelige skillelinjer, og bedehuset er et felles forsamlingslokale som bringer sammen alle dem som tror på Jesus i bygden.

Dette er det historiske bakteppet. Det er utgitt bøker om bedehusene, blant annet Johannes Kleppa og Alf Henry Rasmussens bøker Reise i bedehusland, og Vårt Land-fotograf Erlend Berges bok Sjå, eg kjem snart.

Men hva med fremtiden?

Jeg tror den er lys. Det er det flere grunner til.

Det første er den pendelsvingningen vi nå ser i Norge. I snart 60 år har vi som samfunn jaget Jesus på dør. Hver dag er det nye mennesker som oppdager hva vi har tapt på dette, og åpner sine øyne for den kristne tro.  Bibelens Gud er i ferd med å gjøre comeback.

Det andre er den tydelige vekkelsen blant unge, som slår hardt inn i bedehusorganisasjonenes internatskoler. Hvert år flytter et nytt kull hjem, og mange av dem tar ilden med seg til lokale bedehus. Det får vi rapporter om. Unge som tar ansvar på bedehuset, vil mange oppleve som et bønnesvar.

Det tredje er at det bibeltroende kristenfolket er i ferd med å samle seg. Fremtiden er ikke bare luthersk eller bare karismatisk. Den tilhører ikke en organisasjon eller et kirkesamfunn. Den er evangelisk. Og hjerteslaget i bedehusbevegelsen er nettopp evangeliet forkynt til synderes omvendelse. Det er et grunnlag som samler.

Vil fremtidens bedehusbevegelse se likedan ut som før? Nei, definitivt ikke. Noen nedlagte bedehus vil ikke bli gjenåpnet. Men det bygges nye i sentrale strøk. Og det arbeides hardt for å holde lys i mange på mindre steder, mens vi ber.

Det er ikke tid for å gi opp bedehusene. Noe nytenking, åpenhet for nye generasjoner og bred åpenhet på evangelisk grunn er oppskriften for en lys fremtid, og det ligger det til rette for.

Og Mesteren sa det slik, i den gamle 1930-oversettelsen av Bibelen. «Mitt hus skal kalles et bedehus, for alle folk».

Og der ligger den aller største og viktigste hemmeligheten til all vekst. Når Guds hus får være et bedehus hus, eller et bønnens hus – da er det ingenting som kan stanse oss.