Lett å velge side

Lørdagens rakettregn over Israel burde gjøre det lett å velge side i Midtøsten-konflikten.

Israel har aldri gjort noe for å provosere Iran. Israel vil ha fred med Iran. Israel vil ha fred med alle.

ANGREP: I helgen angrep Iran Israel. Det er lett å ta parti i denne krigen.

Men Iran vil ikke ha fred med Israel. De har sagt det mange ganger: De vil utslette staten Israel. Og de jobber målrettet for å oppnå det.

Israels krig er ulik alle andre kriger i verdenshistorien. For deres motstandere drives av et ønske om å utslette dem, kombinert med at de selv er villig til å dø i forsøket. Eller kanskje enda verre, de ønsker å dø martyrdøden. De ønsker å ofre sine egne, hvis de bare kan skade Israel.

Lederen for politbyrået i Hamas sa det med rene orde på libanesisk TV i desember. De iranske ayatollahene har gang på gang tatt til orde for å utslette Israel. Og kikker man bak deres uttalelser, finner vi en lære som handler om å skape en apokalypse, der jødeutryddelsen er sentral, for å rydde veien for den 12. imam, deres messias, om du vil.

Iran driver ikke med politikk, krig eller fred, som andre. De driver med endetid og apokalypse.

Sammenligner man med den kalde krigen, for eksempel, var det også en spenning med utslettelsespotensiale. Men forskjellen da, var at sovjeterne ikke hadde noe dødsønske. De ville overleve selv. Det er en sterk drivkraft for fred.  

Israel har fiender som romantiserer martyrdøden. Verden har aldri sett noe lignende fra en stat eller territorium.

Da Iran sendte raketter og droner mot Israel i helgen reiste det seg en koalisjon av nasjoner som ønsker fred. Israel, Jordan, Frankrike, USA og Storbritannia var alle med i å bekjempe terrorstaten.

På den andre siden stod Iran, Irak og Syria. Også Putin da. Han rykket ut med en uttalelse lørdag kveld om at Russland stod klar til å støtte Iran, dersom USA angrep.

Dersom det fortsatt skulle være noen Putin-apologeter igjen blant Israels venner: Det er på tide å våkne opp nå. Dette er ondskapens akse, for å låne et begrep fra en tidligere amerikansk president.

For øvrig var helgen først og fremst en oppvisning i israelsk forsvarsevne. I følge det israelske forsvaret sendte Iran 170 droner mot Israel. Ikke en av dem nådde frem til israelsk luftrom. Iran sendte også 30 cruise-raketter. Heller ikke dem nådde israelsk luftrom. 25 av dem ble skutt ned av Israel. I tillegg sendte 120 ballistiske raketter mot Israel. Samtlige ble stanset i luften av Israel og USA. En liten håndfull nådde frem til Nevatim militærbase i Sør-Israel, uten å volde noen stor skade.

Den eneste personskaden som inntraff var en syv år gammel arabisk jente i Israel, som ble rammet av restene av en rakett som var skutt ned, i Negev-ørkenen. Hun er kritisk skadet, og vi håper og ber om at hun skal overleve.

Hun er et symbol på den kampen Israels står i. For Israels fiender har ingen omsorg for arabere eller muslimer. Iran bryr seg ikke om palestina-araberne. Det har de aldri gjort. De iranske makthaverne er sjia-muslimer. På Gaza er de fleste sunni-muslimer. De er egentlig fiender. De bruker hverandre i en felles kamp mot Israel, drevet av jødehat.

Likevel, midt i dette forsøker Israel å bevare moralen, menneskeverdet og etikken som kjennetegner dem og hele den judeo-kristne verden. Og de klarer det med stil.

Israel er et lys for nasjonene. Og i helgen fikk vi se det lyset skinne på ny.

Iran, Putin og alle deres marionetter står igjen med skammen.

Det har vel aldri vært lettere å velge side.

Kamp på død og liv

Da loven om fri abort ble vedtatt i 1978 var det med knappest mulig margin.

I 1974 var samme forslag oppe i Stortinget. Både Arbeiderpartiet og SV hadde gått til valg på støtte til en slik lov. Likevel manglet det én SV-stemme på å få forslaget vedtatt. Kristensosialisten Otto Hauglin nektet nemlig å stemme for forslaget av samvittighetsgrunner. 

Vil ha utvidelse: Statsminister Jonas Gahr Støre tar et lovforslag til Stortinget, som vil utvide retten til fri abort fra uke 12 til 18. Foto: Arbeiderpartiet

I 1977 var det stortingsvalg, og også denne gangen fikk Arbeiderpartiet og SV flertall. Denne gangen hadde SV sørget for å ikke nominere abortmotstandere til de øverste plassene. Våren 1978 ble loven om selvbestemt abort fram til 12. svangerskapsuke vedtatt med én stemmes overvekt i Stortinget. Alle de borgerlige partiene stemte imot.

En av dem som var sentral i kampen for fri abort, var ironisk nok en lege. En som hadde viet livet sitt til å verne om liv og helse. Hun var statsråd og het Gro Harlem Brundtland.

Nå som da har vi en regjering fra venstresiden. Nå vil de utvide abortloven. Det er ikke nok for dem at man skal kunne ta abort frem til uke 12. De vil ha mer. De vil ha fri abort frem til uke 18. Det etter at en gruppering som ønsket utvidelse til uke 22, altså til barnet er levedyktig, måtte gi tapt i sine ambisjoner.

Det er forferdelig at vi i et av verdens rikeste land, der vi har grenseløse muligheter til å gjøre det lett å velge å beholde barnet, har en regjering som er mest opptatt av gjøre det lett å ta det bort.

Arbeiderpartiet fjerner støtten til abortforebyggende tiltak rituelt, når de har makten. Men det er ingen motforestillinger mot å gjøre stortingsvedtak som uten tvil vil føre til flere aborter, med ødelagte liv for mor og barn.

Vi liker å tro om oss selv i Norge at vi er varmhjertet. Dette er Norge på sitt kaldeste.

Vi er i en moralsk og åndelig krise.

En av dem som nå har gjort seg gjeldende i debatten om abortutvidelsen, er 84 år gamle Gro Harlem Brundtland. Nå er hun bystyrerepresentant i Oslo og vil utvide grensen for fri abort til uke 18. «Loven er rett og slett utdatert», sier hun til VG.

Gro Harlem Brundtland har rett i én ting. Abortloven er utdatert. For da den ble innført i 1978 var det med løgnen om at barnet ikke er et menneske. «Det er bare en celleklump» sa de da, for å forlede befolkningen til å tro at det lille barnet i uke 12 ikke har rett til liv.

I dag vet vi bedre enn som så. Loven, som aldri skulle vært innført fornekter dyrebare menneskers verdi. Det er ingen prinsipiell forskjell, slik jeg ser det, på abort i uke 12 eller 18. Det er like galt i alle faser av svangerskapet. Det vonde med denne utvidelsen, dersom den skjer, er at den vil koste flere ufødte menneskeliv.

Deler man stortinget langs partilinjene, mangler det fem stemmer for at Jonas Gahr Støre skal få gjennom sin abortutvidelse. Arbeiderpartiet, SV, MDG, Venstre og Rødt vil utvide abortloven. De andre står imot. Abortpartiene trenger fem representanter fra de andre partiene som vil slå følge med dem. Det kan de få. Det kan bli som i 1978, at det blir vedtatt med én stemmes overvekt.

Det er tid for kontakt med folkevalgte i FrP og Senterpartiet, som kan finne på å støtte dette forslaget fra regjeringen. De sitter med et stort ansvar. Dette er en politiker- og venstresideskapt diskusjon. Det finnes ikke noe folkelig krav om flere aborter. Og historien vil dømme dem hardt som med et stortingsvedtak gjorde det farligere å være barn i mors mage, det som skulle være det tryggeste stedet.

Kampglød i Danieltider

Vi lever i en tid som minner om den tiden Daniel i bibelen levde. Presset øker på oss som tror, om å avstå fra å leve ut troen.

I podcasten Tore & Tarjei som utgis av Dagen, forteller generalsekretær i svenske Evangeliska Alliansen, Olof Edsinger, om en vesentlig forskjell mellom Norge og Sverige. Han har reist og forkynt mye i Norge og sier at det er større kampglød blant kristne i Norge, enn hos Søta bror.

Det er skrevet og sagt mye om hvordan kristne skal møte avkristningen og motstanden fra verden. Vi i Kristen Media Norge påberoper oss ikke fasiten, men vi har noen tanker.

For det første må vi vite at vi ikke har en kamp mot kjøtt og blod, altså mot mennesker. Vi har ikke fiender. Vi har en åndelig kamp, mot åndelige krefter. Og vi tror at den kampen må kjempes med åndelige våpen.

Sannhet er et sånt våpen. Det står omtalt i Guds fulle rustning i Efeserne 6. «Spenn da sannheten som belte om livet», står det.

Vi trenger også å møte dette med frimodighet, ydmykhet og kjærlighet. For vi vet at frimodigheten har stor lønn. Den ydmyke får nåde. Og vi vet at uten kjærlighet, er vi ingenting.

Dessverre, må vi si, har kristne, i sine svakeste øyeblikk vært alt annet enn ydmyke og kjærlige. Noen ganger har vi gitt inntrykk av at vi er bedre enn andre mennesker. Det er vi ikke. Vi er jo kristne nettopp fordi vi har erkjent at vi ikke får det til, og trenger en frelser. Hvis ikke det gjør oss ydmyke, er det mye vi ikke har forstått.

Når vi først snakker om hvordan vi ikke skal gå frem, er det viktig at vi ikke får det til å handle om oss. Vi er ikke kalt til å være påfugler som tiltrekker oss oppmerksomhet gjennom vår kommunikasjon eller vår fremferd. Vi er ambassadører for Guds rike, og det må alltid handle om ham.

Daniel i løvehulen er vårt store eksempel. Han var under press for å bøye kne, og ble satt på prøve. Han ville heller lyde Gud. Det står at han åpnet vinduene mot Jerusalem, og bøyde kne i bønn til Gud, som han alltid hadde gjort.

Han skammet seg ikke for sin Gudsdyrkelse. Han gjorde som han alltid hadde gjort, verken mer eller mindre. Han provoserte ikke. Han fikk det ikke til å handle om seg selv. Han var simpelthen tro mot Gud og bestod prøven. Og Gud var med ham.

Det var dette som reddet Daniel, og som snudde hele nasjonen. Én mann som var frimodig og ydmyk og stod fast da han ble satt på prøve.

Det er veldig oppmuntrende å høre at det er stor kampglød blant norske kristne. Vi ønsker å være en del av den bevegelsen som vil kjempe troens gode strid. Og vi er opptatt av at det skjer på en måte som viser Kristi sinnelag.

Det er ikke vanskelig å finne ting å bekymre seg over i vår tid. Men det skjer samtidig så mye spennende, som lover godt for Norge. Det reiser seg en generasjon unge som vil være som Daniel. De vender seg til bibelen og det kristne fellesskapet på jakt etter en autentisk tro og overgivelse som ikke er forurenset av tidsånden.

Og de vil være frimodige og lide Kristi vanære, når det kreves.

Det er en spennende tid nå. Det er som om noe er på gang som skal sette Jesus på agendaen i landet vårt, og vi er satt inn i denne tiden for å tjene ham nå og under disse omstendighetene.

Og Daniels Gud er vår Gud.