Den konservative vinden snur ikke

Den konservative bølgen har skylt langsomt over kristen-Norge de siste 2-3 årene og kommer ikke til å snu.

Illustrasjonsfoto: iStock

I min levetid har tidsånden blitt stadig mer verdiliberal og samfunnet har vært i drift bort fra de kristne verdiene, som var selvsagte for tidligere generasjoner.

Utviklingen i menigheter og trossamfunn har vært helt parallell. Det har kulminert i at en rekke av dem har brutt med bibelens ord om ekteskap, og i større eller mindre grad godtatt en hel ideologisk pakke som innbefatter samboerskap, homofili, kjønnsnøytrale ekteskap, trans-ideologi og ideer om at det finnes mer enn to kjønn. Alt er integrert i menighetens lære, på kreativt vis.

Den norske kirke og Metodistkirken har gjort vedtak på kirkesamfunnsnivå. Ellers er det enkeltmenigheter, forkynnere og kjente profiler i flere kirkesamfunn som har heist pride-flagget i ord eller handling.

Men så. Da pendelen hadde svingt langt nok, snudde den.

Det er vanskelig å sette et nøyaktig tidspunkt for når det skjedde, men vi snakker om noe som har tiltatt over de siste to-tre årene.

Flere ting skjer parallelt, og de har kanskje noe med hverandre å gjøre. Det ene er den konservative anti-woke-bølgen som har slått inn i storsamfunnet. Det andre er at unge kristne flagger tradisjonelle verdier og går i verdikonservativ retning. Og det tredje er at stadig flere, og særlig unge, søker til kristne menigheter.

De kristne internatskolene er et slags mikrokosmos der alt dette blir veldig synlig.

Samtidig vokser konservative podkaster og nye medier frem som alternativer til de bestående. Og senest forrige uke var det debatt i landets største og viktigste debattprogram om NRK, VG og Aftenpostens venstreliberale slagside. Dette hadde ikke skjedd for bare noen år siden.

Samlet sett utgjør dette en markant samfunnsendring som er spennende å følge i sanntid. Og viktigst av alt, dette er en endring som vil vare.

For den reaksjonen som nå kommer mot woke og politisk korrekthet er ikke simpelthen en politisk vind som farer forbi. Det er oppdagelsen av løgn og bedrag, som i fortellingen om Keiserens nye klær.

Og når man først har sett det og påpekt det, kan man aldri mer late som.

Derfor vil oppgjøret med Pride-ideologien og Pride-teologien tilta. Min egen generasjon vil være de siste som snur, men de unge har bestemt seg. De vil ha sannhet og de vil ikke bøye seg for politisk korrekthet.

Det vil ta lang tid før dette eventuelt fører til nye vedtak i Den norske kirke og Metodistkirken, som snur hele organisasjonene. De to organisasjonene er for en tid tapt. Men innenfor dem kan positive ting skje.

Og kraften i den unge generasjonen som leser bibelen og vil tro det som det står, er enorm og den finner et uttrykk innenfor eller utenfor trossamfunnsstrukturene. Det er en ny tid. Evangeliet kan leses, forstås og erfares av alle.  Sannheten lar seg ikke vedta bort på et kirkemøte.

Dette er dessuten særlig godt nytt for de kirkesamfunnene som har hatt debatt om likekjønnet samliv, men unnlatt å gjøre vedtak av den typen Metodistkirken har valgt. Det gjelder Pinsebevegelsen, Baptistkirken og Frikirken – og i de to sistnevnte er de menighetene som har valgt bort Guds ord på vei ut av kirkesamfunnet, i stedet for å forbli på innsiden og prøve å endre hele bevegelsen.

Men liberale kirker er tomme kirker. Kraften og veksten følger der evangeliet forkynnes klart. Det er da og bare da det blir vekkelse og varig vekst. Og det er det vi nå skal få se.

Jeg er glad for å få oppleve dette i min levetid. For det som har gått i en rett linje i 50 år har snudd – og nå ser fremtiden lys ut.

Så får vi hente frem igjen et par strofer fra Fedrelandssalmen.

«Vårt heimland i mørker lenge låg, og vankunna ljoset gøymde. Men, Gud, du i nåde til oss såg, din kjærleik oss ikkje gløymde. Du sende ditt ord til Noregs fjell, og ljos over landet strøymde.».

La det skje.

USA og Israel på kollisjonskurs

USA vil at den nylig vedtatte Gaza-prosessen i Midtøsten skal følge et veikart til en palestinsk stat. Dette har de nå satt ord på i et notat til FN i forbindelse med vedtaket, og med det tydeliggjør de noe som har vært bevisst utydelig, frem til nå.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu. GPO/Amos Ben Gershom

Flere kommentatorer sier at dette er en del av en avtale med Saudi-Arabia som skal innebære at de slutter seg til Abrahamsavtalene, noe som har vært et felles mål for både USA og Israel, siden disse avtalene så dagens lys.

Men denne avtalen er giftig for Israel, og allerede i helgen gjorde både Israels forsvarsminister Israel Katz og statsminister Benjamin Netanyahu det tydelig at Israels politikk ikke har endret seg. De vil ikke ha noen palestinsk stat under noen omstendigheter.

Det betyr med andre ord at USA og Israel nå er på kollisjonskurs. Det skyldes ikke at ikke begge ønsker fred og sikkerhet for Israel. Men Israel har ikke tro på verken lederne eller folket i de palestina-arabiske områdene, og det er ikke ubegrunnet.

Nå ligger det fast at PA, den palestinske myndigheten, først må gjennomgå omfattende reformer for å oppnå sitt mål om å få en egen stat. Dette inkluderer en total overhaling av skolebøkene som lærer barna å hate og drepe jøder, og en slutt på utbetalinger til familiene til dømte terrorister fengslet i Israel.

Ingenting av dette vil noen gang skje. Disse tingene er jo selve grunnen til at palestina-arabiske ledere står opp om morgenen. Drømmen om å utslette Israel er begrunnet i mange århundrer med hat og indoktrinering. Det er ikke rasjonelt, og derfor er det heller ingen grunn til å tro at lederne for Hamas eller Fatah, de to politiske maktfaktorene, vil opptre rasjonelt.

Flere og flere israelere uttrykker både sinne og skuffelse over det amerikanske forslaget til FNs sikkerhetsråd som skisserer en vei mot en palestinsk stat.Mange spør seg om Israels sikkerhet nå blir ofret for å sikre Saudi-Arabias inntreden i Abraham-avtalene, for at den amerikanske presidenten skal få en ny avtale å vise til, på verdensscenen.

President Trump har til nå vært en veldig sterk alliert av Israel. Det gjelder både Abrahamsavtalene, ambassadeflytting, aksjoner mot Irans atomanlegg og opptreden i FN og ellers. Statsminister Netanyahu har sagt at Israel aldri har hatt en bedre venn i Det hvite hus, enn Trump.

Likevel er det verdt å huske på at Donald Trumps Israelvennskap ikke er ideologisk eller verdibasert, først og fremst. Han har ikke samme forhold til Israel som mange av de Israelvennene ham omgir seg med. Trump er transaksjonell, vil gjøre dealer og skiller ikke mellom de gode og de onde. Han er ekstremt pragmatisk.

Det betyr at dersom han mener Israel står i veien for en deal, vil han presse dem til å snu. Og det kan bli krevende.

Men Israel går ikke på kompromiss med sin egen sikkerhet, så lett. De har lært av fadesen at de evakuerte sine egne innbyggere fra Gaza i 2005. Det lærte dem hva en palestinsk stat er. Det er en utskytingsrampe og en terrorfabrikk som konspirerer mot Israel.

Den feilen gjør de ikke igjen. Og det kan bli Benjamin Netanyahus tunge jobb å lære Donald Trump det.

Statsminister mellom rett og galt

Statsminister Jonas Gahr Støre er en mester til å finne et sentrum mellom ytterpunkter. Det er en god ferdighet når man skal bevare politisk makt. Men noen ganger er mellomposisjonen umulig. Da må man ta stilling. De norske jødenes sak er en slik.

Statsminister Jonas Gahr Støre talte på markeringen av Krystallnatten i Oslo. Foto: Stortinget

Da SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen gikk ut og krevde boikott av Israel i 2005, da den rødgrønne regjeringen akkurat hadde sett dagens lys, måtte daværende utenriksminister Støre ut og rydde opp. Amerikanerne reagerte veldig sterkt, i følge Wikileaks.

Støre gikk da ut og sa at selv om SVs politikk er boikott av Israel – en politikk han ikke ville fordømme, er regjeringens offisielle politikk, ikke boikott av Israel. Krisen gikk over, takket være Støres politiske og retoriske mellomposisjon.

Men ikke før var det blåst over mellom Norge, Israel og USA, før Muhammedkarikaturene  dukket opp. Mellom rasende islamister som hater alt vi er og står for, og norske mediers grunnlovsfestede og hardt tilkjempede ytringsfrihet stod Støre. Han forsvarte ytringsfriheten som prinsipp og viste samtidig forståelse for sinte muslimer som ikke tålte våre ytringer og sendte den norske ambassaden i Syria opp i flammer. Han kastet Vebjørn Selbekk under bussen og fikk ham til å beklage for muhammedanernes sårede følelser. Igjen gikk krisen over, da Støre stilte seg i midten.

Senere var det Jonas Gahr Støre selv som satte seg i begivenhetenes sentrum. Han hadde pleid politiske samtaler med Hamas, denne gangen i strid med offisiell norsk politikk og deretter løyet om det da han ble konfrontert av TV2.

Den gang var det verre. Fra en retorisk mellomposisjon til å lyve til det norske folk er det et stykke – og det var trolig bare den parlamentariske situasjonen som reddet ham der.

Denne episoden var kanskje en øyeåpner for det norske folk, når det gjelder den senere statsministerens forhold til rett og galt, sant og usant. Vi er vant med at politikere bruker ordkløveri og snikk snakk for å tilsløre virkeligheten. Men Støre tok det lenger enn det vi har tradisjon for i Norge.

Når så antisemittismen blusser opp igjen i Norge som på 1930-tallet og den mektige Palestina-lobbyen kupper både 7. oktober-markeringen og Krystallnattmarkeringen og jøder lever i frykt settes statsministeren på nytt på prøve.

Antirasistisk senter kaller en av landets fremste jødiske stemmer, Ervin Kohn for ekstrem og deres nestleder sprer åpent antisemittiske konspirasjonsteorier av kjent merke. Jødene i Det mosaiske trossamfunn trekker seg fra Krystallnattmarkeringen og bønnfaller statsministeren om å ikke stille opp og legitimere antisemittiske organisasjoners kupping av markeringen av en blytung dag for jøder verden over.

Igjen finner Jonas Gahr Støre en mellomposisjon. Han sier ja til å stille opp hos jødehaterne, og holder samtidig en tale mot jødehatet.

Men denne gangen er mellomposisjonen ikke mulig å forsvare. For mellomposisjon mellom jøder og jødehatere er en moralsk umulighet. Det finnes bare ett sted å være for noe anstendig menneske – det er på jødenes side, mot dem som står dem etter livet.

Og hvis det er noen som burde vite det, er det en norsk statsminister som representerer en nasjon med en dyster historie og jødisk blod på samvittigheten.

Denne gangen handler det ikke om å finne et kompromiss eller en gylden middelvei. Det handler om noe så enkelt som rett og galt. Og der skal det ikke finne rom for kompromiss.