Statsminister mellom rett og galt

Statsminister Jonas Gahr Støre er en mester til å finne et sentrum mellom ytterpunkter. Det er en god ferdighet når man skal bevare politisk makt. Men noen ganger er mellomposisjonen umulig. Da må man ta stilling. De norske jødenes sak er en slik.

Statsminister Jonas Gahr Støre talte på markeringen av Krystallnatten i Oslo. Foto: Stortinget

Da SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen gikk ut og krevde boikott av Israel i 2005, da den rødgrønne regjeringen akkurat hadde sett dagens lys, måtte daværende utenriksminister Støre ut og rydde opp. Amerikanerne reagerte veldig sterkt, i følge Wikileaks.

Støre gikk da ut og sa at selv om SVs politikk er boikott av Israel – en politikk han ikke ville fordømme, er regjeringens offisielle politikk, ikke boikott av Israel. Krisen gikk over, takket være Støres politiske og retoriske mellomposisjon.

Men ikke før var det blåst over mellom Norge, Israel og USA, før Muhammedkarikaturene  dukket opp. Mellom rasende islamister som hater alt vi er og står for, og norske mediers grunnlovsfestede og hardt tilkjempede ytringsfrihet stod Støre. Han forsvarte ytringsfriheten som prinsipp og viste samtidig forståelse for sinte muslimer som ikke tålte våre ytringer og sendte den norske ambassaden i Syria opp i flammer. Han kastet Vebjørn Selbekk under bussen og fikk ham til å beklage for muhammedanernes sårede følelser. Igjen gikk krisen over, da Støre stilte seg i midten.

Senere var det Jonas Gahr Støre selv som satte seg i begivenhetenes sentrum. Han hadde pleid politiske samtaler med Hamas, denne gangen i strid med offisiell norsk politikk og deretter løyet om det da han ble konfrontert av TV2.

Den gang var det verre. Fra en retorisk mellomposisjon til å lyve til det norske folk er det et stykke – og det var trolig bare den parlamentariske situasjonen som reddet ham der.

Denne episoden var kanskje en øyeåpner for det norske folk, når det gjelder den senere statsministerens forhold til rett og galt, sant og usant. Vi er vant med at politikere bruker ordkløveri og snikk snakk for å tilsløre virkeligheten. Men Støre tok det lenger enn det vi har tradisjon for i Norge.

Når så antisemittismen blusser opp igjen i Norge som på 1930-tallet og den mektige Palestina-lobbyen kupper både 7. oktober-markeringen og Krystallnattmarkeringen og jøder lever i frykt settes statsministeren på nytt på prøve.

Antirasistisk senter kaller en av landets fremste jødiske stemmer, Ervin Kohn for ekstrem og deres nestleder sprer åpent antisemittiske konspirasjonsteorier av kjent merke. Jødene i Det mosaiske trossamfunn trekker seg fra Krystallnattmarkeringen og bønnfaller statsministeren om å ikke stille opp og legitimere antisemittiske organisasjoners kupping av markeringen av en blytung dag for jøder verden over.

Igjen finner Jonas Gahr Støre en mellomposisjon. Han sier ja til å stille opp hos jødehaterne, og holder samtidig en tale mot jødehatet.

Men denne gangen er mellomposisjonen ikke mulig å forsvare. For mellomposisjon mellom jøder og jødehatere er en moralsk umulighet. Det finnes bare ett sted å være for noe anstendig menneske – det er på jødenes side, mot dem som står dem etter livet.

Og hvis det er noen som burde vite det, er det en norsk statsminister som representerer en nasjon med en dyster historie og jødisk blod på samvittigheten.

Denne gangen handler det ikke om å finne et kompromiss eller en gylden middelvei. Det handler om noe så enkelt som rett og galt. Og der skal det ikke finne rom for kompromiss.

Kristne som ikke bøyer av

Ingrid Olina Hovland dominerte overskriftene i alle medier forrige uke. Samtalen om sannheten i evangeliet går aldri ut på dato – og er alltid et anstøt.

KrFU-leder Ingrid Olina Hovland. Foto: KrFU

I en radiodebatt jeg deltok i med Audun Lysbakken for ca. 20 år siden, avsluttet han debatten med å slå fast at heldigvis er Ystebø og hans likesinnede en utdøende minoritet.

Da jeg inviterte Audun Lysbakken til programmet Vi møtes på tvers i fjor, minnet jeg ham om debatten og spurte om han fortsatt er like sikker på at konservative kristne ikke kan gjøre et comeback. Nei, han var ikke det.

Og her er vi altså. KrF har snudd nedturen. Hele Norge diskuterer abort. Det koker på de kristne bibelskolene. Og lysene tennes igjen på fredag og lørdag kveld på bedehusene.  

Ingrid Olina Hovland sin tydelige refleksjon om det ufødte barnets verdi, satte sinnene i kok blant feminister av begge kjønn. Til og med islam har et bedre kvinnesyn enn KrFU, mente en VG-kommentator.

Over 40 000 krevde Ingrid Olina sin avgang i en spontan underskriftsaksjon. Fordømmelsene fra politikere, aviskommentatorer og samfunnstopper er den mest omfattende siden Utøya, mot denne sterke unge kvinnen på 20 år som våget å snakke om rett og galt, med utgangspunktet i at et barn har menneskeverd fra unnfangelse.

Dette var lenge også KrFUs politikk. Det såkalte liv-mot-liv-prinsippet. Bare ved fare for mors liv, kunne en abort forsvares. Det er lenge siden dette var politikken, men logikken følger av det kristne menneskesynet. Det har Ingrid Olina Hovland forstått, og derfor sier hun det hun mener om hva man bør gjøre, også om omstendighetene rundt en graviditet er forferdelige. Og hun gjør det med en styrke vi ikke har sett på lenge.

I Finland går saken til den finske politikeren Päivi Räsänen for Høyrestett. Hun har snakket sant om Guds ord om familie, ekteskap og seksualitet. Det vekket interessen til en aktivist ved statsadvokatembetet, og resultatet ble en seks år lang rettsprosess, som kunne være egnet til å knekke noen hver. Men ikke Päivi.

Med trusselen om fengsel hengende over seg, har hun stått imot dette misbruket av domstolene. Hun har smilt og gått med hevet hode i alle tre rettssaler, og sagt til hele verden at Guds ord er sant, uansett hva mennesker måtte mene.

Ingrid Olina Hovland og Päivi Räsänen to kvinner i hver sin generasjon, i hvert sitt nordiske land, i samme kamp om sannhet, samme uke.

Og begge møtte mobben med styrke. Enten det var kommentariatet og pressen som ville stigmatisere Ingrid Olina ut av det offentlige ordskifte, eller det var finsk påtalemyndighet som ville sende en tidligere innenriksminister i fangehullet, var svaret det samme. Jeg står for det jeg tror på – og jeg kommer ikke til å bøye av.

Det må være en sjokkartet opplevelse i begge land, for den intolerante venstresiden å bli møtt av den type styrke – en styrke de ikke har møtt fra kristne – eller fra kristendemokrater på lenge.

De to er symboler på en ny tid, der kristne reiser seg mot ensrettingen, og snakker sant i en tid som lenge har foretrukket løgn.

Og det blir ikke mindre av det. Det blir mer.

Fra journalist til aktivist

Fredrik Græsvik var utenriksjournalist i TV2 i 30 år. Da han sluttet i 2024, slapp han løs sitt sinne mot Israel. Det endte med at han ble anmeldt for antisemittiske ytringer, tidligere denne måneden.

Fredrik Græsvik. Foto: TV12 Nyhetene

Græsvik er kanskje et ekstremt tilfelle, men han er ikke alene.

For de mange som forstår Israels side av konflikten med alle dem som står dem etter livet i Midtøsten, har det vært fortvilende å lytte til journalisten Græsvik, den tid han var reporter på norsk TV. Og hans anti-israelske slagside var mer og mer påfallende de siste årene.

I et foredrag i Samfundet i Trondheim, sa han at han ikke så det som en oppgave å være objektiv, og forklarte hvordan han tar utgangspunkt i ofrene for krigføringen, når han forteller sin historie, og hvordan han teller døde på hver side.

Det er en banal måte å dekke Midtøsten-konflikten på. Den er mer kompleks enn som så. Det ene er palestina-arabernes etter hvert velkjente strategi med å bruke sine egne som levende skjold og å prøve å drive opp antall døde i egen befolkning, for å vinne PR-kampen mot Israel.

Græsvik er en eksponent for dem som ser konflikten gjennom den prismen. Da er det lett å glemme det evige jødehatet, og den evige drømmen i Arabia om å kaste jødene på havet. Det er dette Israel forsvarer seg mot, og vi fikk et lite glimt inn i det, den 7. oktober.

Men Græsvik er ikke alene. NRKs journalister i Midtøsten står i samme lite ærerike tradisjon. De fremste blant disse er Odd Karsten Tveit, Lars-Sigurd Sunnanå, Sidsel Wold og Yama Wolasmal. De har hatt viktige roller og vært sentrale i å fortelle historien om konflikten og etablere den i det norske folks bevissthet.

Resultatet er at Norge er ett av de mest anti-israelske landene i Vesten. Politikerne, som er en refleksjon av kulturen, slipper unna med anti-israelsk og til dels antisemittisk politikk, fordi det norske folk er overbevist om at palestina-araberne er ofrene, Israel er overgriperne – og at det er noe grunnleggende ondt ved den israelske politikken.

Og 7. oktober endret ikke dette, dessverre. Israels traume – og behovet for å beskytte seg mot det igjen, ble fort glemt. Israel ble igjen overgriper, i NRK-journalistenes historiefortelling.

Hvordan kan den norske TV-journalistikken være så ytterliggående og ensidig? Svaret får vi når journalistene ikke lenger slipper å stå til ansvar for sitt arbeid. Da slippes vreden mot Israel løs.

Græsvik er ikke lenger ansatt i TV2. Nå har han kastet alle hemninger, og er anmeldt for antisemittisme.

Odd Karsten Tveit, det samme. Etter at han sluttet i NRK har han blitt enda mer ytterliggående. I 2023 ga han ut boken «Israels ran – vårt svik». Der går han tilbake til 1948 og tar et oppgjør med hele ideen om et jødisk hjemland – sionismen. Et klokkerent forsøk på delegitmering av staten Israel.

Men ikke bare Græsvik og Tveit. Tidligere i år fikk vi se andre tidligere NRK-journalister tone flagg, da de krevde at NRK skulle boikotte israelsk deltakelse i Melodi Grand Prix. Blant underskriverne på kravet var Christian Borch, Annette Groth, Erling Borgen, Joar Hoel Larsen og Ole Torp – alle i sin tid profilerte utenriksjournalister i NRK.

Jeg har ingen tillit til NRK og TV2 når det gjelder Midtøsten-journalistikken. Jeg blir ikke det minste overrasket når journalister går over til å være aktivister i det de slutter i faget. Og jeg mener det er et redaktørproblem, og at norsk TV er en versting.

Vi lever heldigvis i en tid der det finnes alternative medier, og der informasjon er tilgjengelig utenfor de store mediehusene. Det innebærer noen utfordringer, for oss som fortsatt tror på viktigheten av en redaktørstyrt journalistikk. Men i tilfellet Midtøsten er det et stort gode – for du kan ikke stole på norske aktivist-journalister verken før eller etter at de går av med pensjon.