top of page
Søk

Det går knapt en dag, i hvert fall ikke en uke, uten at vi leser om den pågående kampen om lære i norske menigheter.


Illustrasjon: Arneberg kirke - foto Wikipedia


Kampen om hva som er sann kristen lære, er ikke for spesielt interesserte. Den angår alle som tror og som vil at mennesker skal bli frelst.


For i 2. Peters brev står det at det i blant oss skal «komme falske lærere, slike som lurer inn vranglære som fører til fortapelse».


Det er ikke et spørsmål om vektlegging av forskjellige hensyn. Det handler om evigheten!


Lenge var dette en debatt innen Den norske kirke. Nå er det frikirkelige menigheter som har blitt slagmark for hva som er Guds gode vilje om familie, ekteskap og kjønn.


Debatten i Frikirken og Misjonsforbundet følger samme dialogsporet som i Den norsk kirke. I begge tilfeller har konservativ side flertall og har, på et vis kontroll på utfallet. Likevel legges det opp til dialog, drøftelser og prosess. Tanken er god – det handler om å sørge for at alle blir hørt, og at det er legitimitet i beslutningene.


Men jeg våger påstanden at dette ikke er den metoden bibelen foreskriver for å møte vranglære.


Hør hva Paulus skriver i Titus brev, 3:10.


«Et menneske som skaper splittelse ved sin vranglære, skal du avvise etter å ha formant ham én og to ganger, da du vet at en slik person er på villspor og lever i synd, han har fordømt seg selv».


Veldig sterke ord. Du skal avvise vranglæreren. Altså ikke bare vranglæreren, men også dem som står for den. Det passer ikke oss så godt her i Norge. Vi vil jo gjerne se og anerkjenne det beste i alle, også dem vi er uenige med.


Men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Bibelen er så kategorisk på dette feltet, når vi ser hva som skjer når man i stedet for å avvise vranglæreren, inviterer til felles prosess, drøftelser og kompromiss. Da vinner vranglæreren til slutt.


Slik har det vært i Den norske kirke. Slik gikk det i Metodistkirken. Og slik kan det gå i Frikirken og Misjonskirken også, dersom man lar vranglærerne få holde det gående med prosesser uten ende.


Det er litt annerledes i bedehusorganisasjonene og i Pinsebevegelsen. Der har svaret vært mer lik det som Paulus foreskriver, en avvisning av vranglærerne. Dette er ikke en debatt de vil åpne opp for.


Det tror jeg er en riktigere og mer effektiv måte å møte presset fra dem som vil endre menighetens syn på ekteskap og samliv gjennom 2000 år.


Så må vi skille skarpt mellom dette – hvordan vi skal møte vranglære i menigheten, og hvordan vi møter mennesker som ikke har en kristen tro og bekjennelse. Bibelen gjør dette skillet tydelig.


Guds bud om familie og ekteskapet er rett nok en velsignelse for alle. Men vi kan ikke stevne til regnskap, dem som ikke tror, for bibelens standard.


De gangene vi som kirke har gjort det, og det har det vært mye av, har vi ikke vært gode formidlere av evangeliet.


Men svaret er ikke å forandre evangeliet, men å være det sannheten tro i kjærlighet.

Øynene er i ferd med å åpnes for det som skjer med kjønnsideologien i Norge. Så var det ikke umulig å snu avkristningen likevel.


Skjermdump fra Klassekampen lørdag 20. april 2024.


Store ord kanskje. Avkristningen er ikke snudd – tvert imot, den foregår for fullt.


Men ideen om at det finnes mer enn to kjønn, er et brudd med bibelens ord om at det finnes bare mann og kvinne – eller «til mann og kvinne skapte han dem», som det står i i Første mosebok.


Og der er det i ferd med å gå opp et lys for både fagfolk og politikere.


For vanlige folk har det aldri vært noe stort spørsmål. De fleste har et avslappet forhold til hele kjønnsideologien, og tenker at det ikke angår dem.

Og at folk må gjøre som de vil – vil de endre kjønn, så får de gjøre det.


Men forestillingen om at man kan være et annet kjønn enn det man er født som, biologisk, og at man kan «forandre kjønn», er en myte som er i ferd med å bli avslørt.


For det første er vi mennesker født med kjønnskromosomer. De er integrert i hver celle i kroppen. Kvinner har to x-kromosomer. Det gjør dem til kvinner. Menn har et x og ett y-kromosom – det gjør dem til menn.


Det kan aldri endres på noe sykehus. Fordi det er sant som Bibelen sier: Til mann og kvinne skapte han dem.


Likevel har det de siste 20 årene vært en bølge av mennesker som har søkt såkalt «kjønnskorrigerende behandling», som egentlig bare er å gjøre skade på kroppen.


Dette er det nå stadig flere som vitner om. Mennesker som har gått gjennom denne behandlingen, fordi de på et tidspunkt i sine liv opplevde eller trodde på at dette ville gjøre dem hel, lykkelig eller tilfreds.


Sannheten for mange var det motsatte – det førte dem til et liv med fysisk, mental og sjelelig smerte. Det gjorde dem avhengige av medisiner og kroppen lot seg ikke reparere.


De leger og sykepleiere som har bidratt til denne type behandling burde fratas autorisasjonen. Dette er ikke helsehjelp – det er skadeverk. Og det er det stadig flere som ser. Nå har helsedirektoratet, som før kjørte i full fart frem, drevet av av media, aktivister og politikere, stoppet opp og er i ferd med å snu.


Direktør Bjørn Guldvog i Helsedirektoratet sier til Klassekampen at de vil endre retningslinjer. Andre land gjør det samme, klassifiserer det som eksperimentell behandling, eller forbyr det.


For oss som tror på bibelens ord om at det finnes to kjønn, er dette en bekreftelse – men også en overraskelse. En bekreftelse på at Guds ord bevises av vitenskapen. En overraskelse fordi vi er vant til at avkristning og kjønnsideologi går i en rett linje – at alt bare blir verre og verre.


Plutselig er det i ferd med å snu, akkurat på dette området.


Det er gode nyheter for dem som vokser opp og føler at de ikke trives som den de er. Da kan de faktisk få hjelp til å finne ut av det – og å finne seg selv. Da blir de ikke skadet av et helsevesen som vil bedra dem til å tro at løsningen på deres indre smerte finnes på en operasjonssal.


Det er mye å beklage seg over når det gjelder den moralske og ideologiske utviklingen i det norske samfunnet.


Men dette er et lite skritt i riktig retning. Det må vi glede oss over.



Lørdagens rakettregn over Israel burde gjøre det lett å velge side i Midtøsten-konflikten.

Israel har aldri gjort noe for å provosere Iran. Israel vil ha fred med Iran. Israel vil ha fred med alle.


ANGREP: I helgen angrep Iran Israel. Det er lett å ta parti i denne krigen.


Men Iran vil ikke ha fred med Israel. De har sagt det mange ganger: De vil utslette staten Israel. Og de jobber målrettet for å oppnå det.


Israels krig er ulik alle andre kriger i verdenshistorien. For deres motstandere drives av et ønske om å utslette dem, kombinert med at de selv er villig til å dø i forsøket. Eller kanskje enda verre, de ønsker å dø martyrdøden. De ønsker å ofre sine egne, hvis de bare kan skade Israel.


Lederen for politbyrået i Hamas sa det med rene orde på libanesisk TV i desember. De iranske ayatollahene har gang på gang tatt til orde for å utslette Israel. Og kikker man bak deres uttalelser, finner vi en lære som handler om å skape en apokalypse, der jødeutryddelsen er sentral, for å rydde veien for den 12. imam, deres messias, om du vil.


Iran driver ikke med politikk, krig eller fred, som andre. De driver med endetid og apokalypse.


Sammenligner man med den kalde krigen, for eksempel, var det også en spenning med utslettelsespotensiale. Men forskjellen da, var at sovjeterne ikke hadde noe dødsønske. De ville overleve selv. Det er en sterk drivkraft for fred.  


Israel har fiender som romantiserer martyrdøden. Verden har aldri sett noe lignende fra en stat eller territorium.


Da Iran sendte raketter og droner mot Israel i helgen reiste det seg en koalisjon av nasjoner som ønsker fred. Israel, Jordan, Frankrike, USA og Storbritannia var alle med i å bekjempe terrorstaten.


På den andre siden stod Iran, Irak og Syria. Også Putin da. Han rykket ut med en uttalelse lørdag kveld om at Russland stod klar til å støtte Iran, dersom USA angrep.

Dersom det fortsatt skulle være noen Putin-apologeter igjen blant Israels venner: Det er på tide å våkne opp nå. Dette er ondskapens akse, for å låne et begrep fra en tidligere amerikansk president.


For øvrig var helgen først og fremst en oppvisning i israelsk forsvarsevne. I følge det israelske forsvaret sendte Iran 170 droner mot Israel. Ikke en av dem nådde frem til israelsk luftrom. Iran sendte også 30 cruise-raketter. Heller ikke dem nådde israelsk luftrom. 25 av dem ble skutt ned av Israel. I tillegg sendte 120 ballistiske raketter mot Israel. Samtlige ble stanset i luften av Israel og USA. En liten håndfull nådde frem til Nevatim militærbase i Sør-Israel, uten å volde noen stor skade.


Den eneste personskaden som inntraff var en syv år gammel arabisk jente i Israel, som ble rammet av restene av en rakett som var skutt ned, i Negev-ørkenen. Hun er kritisk skadet, og vi håper og ber om at hun skal overleve.


Hun er et symbol på den kampen Israels står i. For Israels fiender har ingen omsorg for arabere eller muslimer. Iran bryr seg ikke om palestina-araberne. Det har de aldri gjort. De iranske makthaverne er sjia-muslimer. På Gaza er de fleste sunni-muslimer. De er egentlig fiender. De bruker hverandre i en felles kamp mot Israel, drevet av jødehat.


Likevel, midt i dette forsøker Israel å bevare moralen, menneskeverdet og etikken som kjennetegner dem og hele den judeo-kristne verden. Og de klarer det med stil.


Israel er et lys for nasjonene. Og i helgen fikk vi se det lyset skinne på ny.

Iran, Putin og alle deres marionetter står igjen med skammen.


Det har vel aldri vært lettere å velge side.

bottom of page